Om en uke er jeg i Zanzibar!:D

Og om jeg gleder meg? Føler meg som et lite barn som går å gleder seg til bursdagen sin;) For dere uopplyste mennesker som ikke vet det, så har jeg altså bursdag 29 mars! Har en følelse av at det uansett blir en spesiell bursdag, ikke bare pga av at jeg er i Afrika, men også fordi jeg skal være på stranda, bade i saltvann og selvfølgelig er omringet av fantastiske mennesker:) Avreise er altså 25 mars, da tar vi nattbussen til Lusaka. Flyet til Dar es Saalam går vel i 6-tiden på morgenen den 26 mars. Derifra tar vi båt over til Zanzibar, eller som øya egentlig heter; Unguja. Zanzibar er nemlig navnet på to øyer, den vi skal til og Pemba Island. Så nå vet dere det;) Der skal vi være til 5 april, så det blir en lang ferie:)
Men først er det altså fire arbeidsdager på sosialkontoret..

I denne uken som har vært har jeg og Juliane jobbet på Lubasi Home, et barnehjem for foreldreløse og sårbare barn. Mange av barna her har ingen familie til å ta vare på dem, og mesteparten har blitt foreldreløse pga aids. Livingstone, som har en populasjon på omkring 114 000 mennesker(ifølge lubasihome.org) har den høyeste forekomsten av aids i Zambia, hvor 31% av den voksne befolkningen er hiv-positive.
Ungene er i alderen 4 opp til 17/18 år, så det er stort sprang mellom de. Barna blir valgt ut av sosialkontoret, som får inn meldinger om barn som har det fælt/lever på gaten.
På Lubasi har de som mål å ta vare på dem, lære de til å ta vare på seg selv før de evt blir tatt inn i familier eller klarer å ta vare på seg selv.
Jentenes og guttenes soverom ligger på hver sin side av kjøkkenet og et rom som brukes til alt fra spisestue til klasserom, og det er vel 12 senger på hvert rom. De har også bygget et lite hus hvor seks eldre jenter kan bo og lære seg å klare seg selv. Ellers har de en stor hage hvor de kan dyrke forskjellige ting, et hus med kyllinger(som visstnok skal drepes om en uke – noe vi er veldig glade for skjer når vi ikke er der) et stort område hvor de kan leke, spille fotball osv og to paviljonger hvor det er greit å sitte når det er sol:p
Vi var der fra mandag til fredag, og storkoste oss virkelig! Ungene var kjempesøte og vi lekte masse med de. Det var ikke så lett å komme på leker som passet de, men det ble litt klappeleker, hoppetau, fotball,synging og litt forskjellig andre ting. Men vi ble også satt til å gjøre det ”mødrene”(tror det er seks kvinner til sammen som går skift, de passer på barna, lærer dem engelsk osv) og barna gjør av plikter, slik som å vaske klær. Jeg er ganske sikker på at vi skapte mye latter den første dagen når vi vasket. For to jenter som aldri har håndvasket klær i sitt liv er visst et ganske komisk syn vil jeg tro. Vi sto nå og skrubbet og styrte på mens de prøvde å lære oss det hvordan vi skulle gjøre det. Etter to timer var knoklene ganske såre, og alle klærne var vasket. Vi fikk høre at de skifter klær 3 ganger på dag, noe vi syns er drygent unødvendig når det fører til så my vasking:p Det har i alle fall blitt en time vasking hver dag, så jeg vil si jeg har blitt litt bedre til det;) Men en ting skal jeg si, jeg gleder meg til å komme hjem til vaskemaskinen!
En av dagene fikk Juliane beskjed om å gå til paviljongene mens jeg ble sendt inn i spisesalen/klasserommet. Der satt de eldste og hadde i oppgave å finne ord inne blant mange forskjellige bokstaver. Jeg visste ikke helt hva det var meningen at jeg skulle gjøre, så jeg satt der, så etter om de hadde funnet alle ordene og hørte på at en gutt satt og leste.
Juliane hadde sittet å fortalt en historie om Jesus, og fant seg selv preike om at det viktigste var å være venn med Gud. (Barnehjemmet blir drevet av blant annet folk fra den katolske kirken, derfor går alle barna i kirken, de har morgenbønn hver dag og følger regler passende til religionen. Vi spurte nonnen som jobber der om barna måtte tro på kristendommen, og da fikk vi til svar at nei, men alle vil det. Merker at jeg blir mer og mer tankefull i forhold til religion; hvordan folk klarer å tro på at Gud er der for de når de lever i slik fattigdom?)
En annen dag hadde jeg og ei jente grammatikk-trening. Hun sa et ord som jeg skulle skrive, og jeg likeså. I forhold til alder er de mye svakere i engelsk enn det jeg vil tro norske er, noe som kommer av at ikke alle har gått på skole.
Ellers kjøpte jeg og Juliane leker for 150 000 kwatcha (tilsvarer litt under 150 kr kanskje), slik som lekebiler, tegneblokker, tesett og typiske barneting. Vi kjøpte også en bok til alle barna, pluss en penn og en kjærlighet. Dette la vi under hodeputene til alle slik at de skulle finne det om kvelden. Men det gikk jo selvfølgelig ikke slik. Noen oppdaget det veldig fort, og plutselig sprang mange rundt med kjærligheter i munnen. Det viste seg at en gutt hadde vært å rappet flere kjærligheter og penner fra jentenes værelser, noe som var veldig dumt, men lite vi kunne gjøre med. Vi hadde jo bare med en kjærlighet til alle. Typisk at det skulle bli sånn.
Vi fikk høre at de hadde mange frivillige som kom innom og arbeidet en dag eller to, men vi var faktisk de eneste som hadde vært så lenge som ei uke! Det er jo derfor ikke så merkelig at ungene ikke trodde at vi kom tilbake etter dag 1, når de er vant til at folk kommer og går.

Av andre ting som har skjedd denne uken er:
* Anne Grethe flyttet inn på rommet med meg og Carina. Hun har nemlig bodd på alenerom fram til nå, men nå ville Robert og Benjamin også gjøre det. Benjamin har nå flyttet inn på rommet til Anne Grethe, Robert bor alene på deres gamle rom og Veronica beholdt sitt rom. Veldig koselig å ha en ekstra romkamerat, til tross for at hun er den som er senest hjem fra byen;)
* Bursdagsfeiring av Veronica: Når man har bursdag får man lov til å bestemme hva man vil gjøre, derfor ble det middag på Ngolide Lodge, hvor jeg bestilte meg Chicken Tikka Masala som viste seg å være ganske så sterk til å være medium sterk. Alle slet vel litt med dette, Benjamin måtte vente en evighet på milkshaken sin, og når den endelig kom klarte servitøren å miste den ned slik at både Anne Grethe og Stine fikk en dæsj på seg:p Men etter litt latter var det tid for å åpne gaven, hvor vi hadde gått sammen for å kjøpe en mp3-spiller.(Veronica har nemlig ikke dette, og har gått å lånt av Maren en god del. ) Denne ble hun selvfølgelig veldig glad for, og resten av kvelden gikk det ikke ann å prate til henne;)
*Bursdagsfest for Renate: Stor vellykka fest hvor med mye dansing og glede. Fra sosialkontoret kom dogutten Alfred, the big boss Mr Mono og sosialarbeiderne Kawana og Yvonne. I tillegg kom også sjåføren for sosialkontoret, siden noen tross alt måtte kjøre de andre:p
Også Barbara og Fidelice kom, i tillegg til læreren til Maren og Veronica, to jenter fra nabolaget, og et par stk til. Vi var vel til sammen 24 stk tror jeg, så det var utrolig koselig. Robert hadde en liten minikonsert til ære for bursdagsbarnet, og til og med Benjamin tok tak i mikrofonen en gang og sang litt ”I appreciate you”;) Til og med mamma Alice danset litt mellom oppvasken!
Det ble dansing til i halv 3-tiden, da tror jeg den siste drosjen dro med de som skulle ut. Jeg og Maren var ikke i form(jeg har selvfølgelig klart å bli forkjølt og hoster noe helt sykt innimellom) så vi la duker til vask før vi gikk å la oss.
*Losi party: Jeg, Carina og Anne Grethe dro av sted i schatenga(et tøystykke man knyter rundt livet) til Rhapsody`s hvor altså losiene(som er en stamme) hadde en fest. Den begynte jo selvfølgelig ikke før i halv 10-tiden, pga av at vi ventet på en minister. Snakker vi Afrika eller? Det ble holdt taler, ministeren snakket om hvor flotte disse losi-kvinnene er, og at de danser så mye bedre enn andre.(litt utilpass kanskje? Var jo bare oss tre pluss en tysker som satt litt lengre borte) Etter litt mat fant vi ut at vi heller dro hjem, siden vi var litt småslitne. Jeg og Juliane hadde planer om å se film, men det var ikke pcen til Stine enige i, så det ble senga i 1-tiden.

Ellers:
*I hverdagen vår møter vi mange mennesker som er nysgjerrige på hvordan livet i Norge er, om vi er gifte(de blir like sjokkerte hver gang at alle vi 11 er ugifte), hvilken religion vi har osv osv.
Det er ei i gruppen som har vært sammen med kjæresten sin i 8 år, og for flere zambiere er det veldig rart at hun ikke er gift eller i det minste forlovet. Vi prøver å forklare de at vi ikke er så raske med å gifte oss, men det forstår de ikke.
Også det at vi ikke er noe religiøse mennesker forstår de ikke. Selv om noen av oss egentlig er kristne, går vi jo ikke i kirken. Det er nesten litt artig å si at man ikke er kristen, for de forstår ikke det at det ikke går ann å tro på noe. Vi får alltid høre at ”You must belive in something?!?” Well well..
* Tidsaspektet: For oss nordmenn er tid veldig viktig. At man kommer til den tiden som er avtalt blir sett på som et høflighetstegn, og kommer man for sent er man altså uhøflig. Her i Zambia fungerer det ikke sånn. Tid er relativ, og avtaler man å møtes klokka 2 er det stor sjanse for at ingen kommer før 3. Man kan si det slik at tiden kontrollerer oss nordmenn, mens zambierne kontrollerer tiden selv.
Ja, dette ble jo en innmari langt blogginnlegg! Men hvem vet når jeg kommer til å skrive neste gang?
Til info så fungerer altså ikke min zambiske mobil når jeg er i tanzania, pga at det bare er kontanttelefon. Så om dere skal ha tak i meg, har jeg med meg min norske mobil.

Kos dåkk!!:D

p.s: Om noen er i det gavmilde hjørnet, stikk innom Renate og Robert sin blogg; www.zimzalazambia.blogg.no