Ferien startet torsdag den 25 mars etter en fantastisk dag hvor jeg, Stine, Renate og Juliane hadde en kjempekoselig lunsj med folkene fra sosialkontoret. VI hadde fremkalt bilder av snø, oss i bunader og bilder fra sogndal som vi ga til dem, en sjokoladeplate og et kort. Dette ble de jo utrolig glade for, og enda gladere ble de når Renate dro opp konvolutten med penger til utdanning av barn. Det har nemlig vært Renate sitt bursdagsønske, så folk har satt inn mye penger til å slette sosialkontorets gjeld til forskjellige skoler og for å sende barn på skole. Fra et visst alderstrinn koster det penger å gå på skole, og når mange av familiene er så store som kanskje 6-8 barn, er det mye penger som må betales. Det var derfor utrolig gøy å overrekke pengene til sosialkontoret, og de ble utrolig glade.
Resten av dagen ble brukt til å pakke, stappe alle sine kofferter inn på rommet til meg, Carina og Anne Grethe siden AG skulle være på Wilma til lørdagen(reiser til Sør-Afrika) og spise middag med Cathrine,Maren og AG. Denne middagen bestod av salat,bakt potet og kylling stekt i tacokrydder! Guri malla så det det var!
Litt før kl 20 ble vi hentet av vår faste taximann, Mr Mupoti og to venner. Det var veldig rart å si ha det til Anne Grethe, og jeg vet det kommer til å bli rart å ikke være sammen hver dag. Var liksom en liten forsmak på hvordan det skal bli når vi er ferdig med dette. Det som er så bra er at Anne Grethe har slekt i Levanger, og er der hver sommer:) Så vi har allerede planer om å møtes, hehe.
På busstasjonen var et par av våre venner for å ønske oss god tur. Og jeg tror faktisk vi nesten dro på tiden, 20.30. Alle var forberedt på å sove, men det viste seg å bli litt problematisk. Det ble nemlig spilt kjempehøy musikk! Men etter en time eller to spurte Juliane om de kunne skru ned, og da skrudde de faktisk av! Jeg fikk vel sovet litt på turen, men tror ikke det var kjempemasse. I 3-tiden var vi fremme i Lusaka, men fikk ikke lov til å gå ut av bussen før i halv 5 tiden når det begynte å lysne. Maren hadde ordnet en avtale med en nonne om at hun skulle fikse med taxi for oss, og han dukket opp etter hvert. Vi fikk presset koffertene inn i to taxier, og kjørte så til flyplassen. På vei ut av busstasjonen kom det noen menn løpende bort til taxien og begynte å bable til meg. ”Nei, d her orke æ itj” utbrøt jeg og trykket på vindusknappen:p Ble litt latter fra de i baksetet,haha. Og på vei til flyplassen spurte jeg taxisjåføren om hvor varmt det ble på dagen(siden det sto et sted at det var 19 grader,klokka var da rundt 5/6) men da fikk jeg informasjon om bygningene og områdene hele veien til flyplassen. Jaja..
Etter to timer på flyplassen, etter å ha betalt 25 dollar for å få fly, gått igjennom sikkerhetskontrollen for så å sjekke inn kom vi oss på flyet hvor jeg tror nesten alle sov. Vi landet i Dar Es Salam kl 13, og gikk for å ordne med visum. Begynner å bli en smule lei av å hele tiden skrive ned informasjon om meg selv nå! Her måtte vi også betal 50 dollar for å få visum.
Kom oss i taxi og ble kjørt til ferjekaia, hvor vi fikk kjøpt tur retur-billetter. Vi fikk også hjelp av fem/seks menn som visstnok jobbet der til å bære koffertene, til tross for at iallfall jeg prøvde å bære den selv. Etter at de hadde båret baggasjen 100 meter, var vi ved kaia, og mennene skulle selvfølgelig ha penger. Ble en ganske heftig diskusjon siden de skulle ha 10 000 schilling hver, noe som er nesten 50 kr. De fikk vel en 10 000 på deling, + at alle fikk 50 kwatcha hver. De visste vel ikke hvor mye det er, for det er nemlig ikke mer enn et par øre:p
Kom oss i alle fall unna dem og inn på båten, som tok omkring to timer. Jeg sov vel så å si hele turen tror jeg. Fremme på Zanzibar tok jeg, Maren og Cathrine farvel med de andre, og vi dro til Paje, et sted på østkysten. Her hadde vi ordnet med hotell og gledet oss veldig til å komme frem. Men turen var ikke over ennå, for da vi kom utenfor havna og så taxien vår tenkte vi vel alle vårt, men satte oss inni, vi har jo tross alt sett verre i disse mnd i Afrika. Men den bilturen tror jeg alle var ganske så nervøse. Folk kjører jo som noen tullinger her, og jeg følte det var et under at vi ikke krasjet. I tillegg har jo ingen av disse bilene (som garantert må være vraket fra Europa) bilbelte i baksetet. I Zambia er det bare påbudt med bilbelte i framsete, mens her i Tanzania vet jeg ikke. Jeg følte meg i alle fall ikke trygg der jeg satt i baksetet og sniffet inn bensinlukt. Alle var ganske slitne etter turen, og den en og en halve?!? bilturen ble for det meste tilbrakt i stillhet, foruten når taxisjåføren prøvde å snakke til Maren på uforståelig engelsk. Det var også flere ganger vi ble stoppet av politi eller lignende, da sa taxisjåføren at pga av at vi var turister, måtte han betale for å la oss passere. Vi bare okey?!? Aner ikke hva dette gjaldt eller noe, vi betalte i alle fall ikke noe.
Var vel framme i Paje i halv 8-tiden, og da var vi ganske så slitne. Fikk sjekket inn, tatt en dusj og spiste så middag. Satt litt på data`n siden det er internett her, og la oss vel i 12-tiden. Da var det full fest i restauranten - men allikevel greide vi faktisk å sovne, så slitne var vi!
Lørdagen sto vi opp i 9-tiden, spiste frokost og gikk så på stranda. Og for ei strand det var, var rett og slett herlig! Men etter 15 min på den stranda hadde vi allerede fått farge, så vi endte etter hvert opp i bassenget hvor det var litt skygge, og mer kjølig. Men vi fant ut at vi måtte få tak i litt penger, og fikk derfor bestilt drosje og dro til byen.(Det var en fjott som hadde sagt til oss i Dar Es Salam at vi kunne få ta ut penger hvor som helst på øya, men det var jo selvfølgelig ikke sant). Ble i alle fall kjørt av en koselig fyr som tok oss med til sikkert 4 ulike minibanker for å få ut penger – noe som ikke gikk. Plutselig stoppet han ved et marked og sa at disse skal vise dere rundt. Og der sto det altså to gutter som visstnok var guider. Men det ble en utrolig fin dag, fikk kjøpt stoff som vi skal ordne kjole ut av, sarong, safran til farmor(var utrolig billig, så måtte jo kjøpe), postkort, solkrem, fikk omvisning i Stone Town og koste oss masse. Endte til slutt opp i restauranten på African House, et gammelt hotell hvor de hadde kjempeflott utsikt til havet, gode drinker og vannpipe(som vi ikke brukte da). Vi ble hentet av taxi-mannen vår igjen, og dro så tilbake til Paje. Der ble kvelden tilbrakt med middag og avslapning:)
I dag har vi egentlig ikke gjort stort, på grunn av regn. Etter frokost ble det likeså en drink og maxi-yatzi – er man på ferie så er man på ferie. Så her har vi sittet da, med pcen, et par drinker til og rett og slett bare slappet av. Carina og Veronica kom utpå dagen her i dag, og skal være med oss resten av oppholdet.
Det blir nok å gå ut å spise etter hvert, og feire Maren sitt 5årsjubileum med sin Heine:)
Noen bilder:
søndag 28. mars 2010
søndag 21. mars 2010
Om en uke er jeg i Zanzibar!:D
Og om jeg gleder meg? Føler meg som et lite barn som går å gleder seg til bursdagen sin;) For dere uopplyste mennesker som ikke vet det, så har jeg altså bursdag 29 mars! Har en følelse av at det uansett blir en spesiell bursdag, ikke bare pga av at jeg er i Afrika, men også fordi jeg skal være på stranda, bade i saltvann og selvfølgelig er omringet av fantastiske mennesker:) Avreise er altså 25 mars, da tar vi nattbussen til Lusaka. Flyet til Dar es Saalam går vel i 6-tiden på morgenen den 26 mars. Derifra tar vi båt over til Zanzibar, eller som øya egentlig heter; Unguja. Zanzibar er nemlig navnet på to øyer, den vi skal til og Pemba Island. Så nå vet dere det;) Der skal vi være til 5 april, så det blir en lang ferie:)
Men først er det altså fire arbeidsdager på sosialkontoret..
I denne uken som har vært har jeg og Juliane jobbet på Lubasi Home, et barnehjem for foreldreløse og sårbare barn. Mange av barna her har ingen familie til å ta vare på dem, og mesteparten har blitt foreldreløse pga aids. Livingstone, som har en populasjon på omkring 114 000 mennesker(ifølge lubasihome.org) har den høyeste forekomsten av aids i Zambia, hvor 31% av den voksne befolkningen er hiv-positive.
Ungene er i alderen 4 opp til 17/18 år, så det er stort sprang mellom de. Barna blir valgt ut av sosialkontoret, som får inn meldinger om barn som har det fælt/lever på gaten.
På Lubasi har de som mål å ta vare på dem, lære de til å ta vare på seg selv før de evt blir tatt inn i familier eller klarer å ta vare på seg selv.
Jentenes og guttenes soverom ligger på hver sin side av kjøkkenet og et rom som brukes til alt fra spisestue til klasserom, og det er vel 12 senger på hvert rom. De har også bygget et lite hus hvor seks eldre jenter kan bo og lære seg å klare seg selv. Ellers har de en stor hage hvor de kan dyrke forskjellige ting, et hus med kyllinger(som visstnok skal drepes om en uke – noe vi er veldig glade for skjer når vi ikke er der) et stort område hvor de kan leke, spille fotball osv og to paviljonger hvor det er greit å sitte når det er sol:p
Vi var der fra mandag til fredag, og storkoste oss virkelig! Ungene var kjempesøte og vi lekte masse med de. Det var ikke så lett å komme på leker som passet de, men det ble litt klappeleker, hoppetau, fotball,synging og litt forskjellig andre ting. Men vi ble også satt til å gjøre det ”mødrene”(tror det er seks kvinner til sammen som går skift, de passer på barna, lærer dem engelsk osv) og barna gjør av plikter, slik som å vaske klær. Jeg er ganske sikker på at vi skapte mye latter den første dagen når vi vasket. For to jenter som aldri har håndvasket klær i sitt liv er visst et ganske komisk syn vil jeg tro. Vi sto nå og skrubbet og styrte på mens de prøvde å lære oss det hvordan vi skulle gjøre det. Etter to timer var knoklene ganske såre, og alle klærne var vasket. Vi fikk høre at de skifter klær 3 ganger på dag, noe vi syns er drygent unødvendig når det fører til så my vasking:p Det har i alle fall blitt en time vasking hver dag, så jeg vil si jeg har blitt litt bedre til det;) Men en ting skal jeg si, jeg gleder meg til å komme hjem til vaskemaskinen!
En av dagene fikk Juliane beskjed om å gå til paviljongene mens jeg ble sendt inn i spisesalen/klasserommet. Der satt de eldste og hadde i oppgave å finne ord inne blant mange forskjellige bokstaver. Jeg visste ikke helt hva det var meningen at jeg skulle gjøre, så jeg satt der, så etter om de hadde funnet alle ordene og hørte på at en gutt satt og leste.
Juliane hadde sittet å fortalt en historie om Jesus, og fant seg selv preike om at det viktigste var å være venn med Gud. (Barnehjemmet blir drevet av blant annet folk fra den katolske kirken, derfor går alle barna i kirken, de har morgenbønn hver dag og følger regler passende til religionen. Vi spurte nonnen som jobber der om barna måtte tro på kristendommen, og da fikk vi til svar at nei, men alle vil det. Merker at jeg blir mer og mer tankefull i forhold til religion; hvordan folk klarer å tro på at Gud er der for de når de lever i slik fattigdom?)
En annen dag hadde jeg og ei jente grammatikk-trening. Hun sa et ord som jeg skulle skrive, og jeg likeså. I forhold til alder er de mye svakere i engelsk enn det jeg vil tro norske er, noe som kommer av at ikke alle har gått på skole.
Ellers kjøpte jeg og Juliane leker for 150 000 kwatcha (tilsvarer litt under 150 kr kanskje), slik som lekebiler, tegneblokker, tesett og typiske barneting. Vi kjøpte også en bok til alle barna, pluss en penn og en kjærlighet. Dette la vi under hodeputene til alle slik at de skulle finne det om kvelden. Men det gikk jo selvfølgelig ikke slik. Noen oppdaget det veldig fort, og plutselig sprang mange rundt med kjærligheter i munnen. Det viste seg at en gutt hadde vært å rappet flere kjærligheter og penner fra jentenes værelser, noe som var veldig dumt, men lite vi kunne gjøre med. Vi hadde jo bare med en kjærlighet til alle. Typisk at det skulle bli sånn.
Vi fikk høre at de hadde mange frivillige som kom innom og arbeidet en dag eller to, men vi var faktisk de eneste som hadde vært så lenge som ei uke! Det er jo derfor ikke så merkelig at ungene ikke trodde at vi kom tilbake etter dag 1, når de er vant til at folk kommer og går.
Av andre ting som har skjedd denne uken er:
* Anne Grethe flyttet inn på rommet med meg og Carina. Hun har nemlig bodd på alenerom fram til nå, men nå ville Robert og Benjamin også gjøre det. Benjamin har nå flyttet inn på rommet til Anne Grethe, Robert bor alene på deres gamle rom og Veronica beholdt sitt rom. Veldig koselig å ha en ekstra romkamerat, til tross for at hun er den som er senest hjem fra byen;)
* Bursdagsfeiring av Veronica: Når man har bursdag får man lov til å bestemme hva man vil gjøre, derfor ble det middag på Ngolide Lodge, hvor jeg bestilte meg Chicken Tikka Masala som viste seg å være ganske så sterk til å være medium sterk. Alle slet vel litt med dette, Benjamin måtte vente en evighet på milkshaken sin, og når den endelig kom klarte servitøren å miste den ned slik at både Anne Grethe og Stine fikk en dæsj på seg:p Men etter litt latter var det tid for å åpne gaven, hvor vi hadde gått sammen for å kjøpe en mp3-spiller.(Veronica har nemlig ikke dette, og har gått å lånt av Maren en god del. ) Denne ble hun selvfølgelig veldig glad for, og resten av kvelden gikk det ikke ann å prate til henne;)
*Bursdagsfest for Renate: Stor vellykka fest hvor med mye dansing og glede. Fra sosialkontoret kom dogutten Alfred, the big boss Mr Mono og sosialarbeiderne Kawana og Yvonne. I tillegg kom også sjåføren for sosialkontoret, siden noen tross alt måtte kjøre de andre:p
Også Barbara og Fidelice kom, i tillegg til læreren til Maren og Veronica, to jenter fra nabolaget, og et par stk til. Vi var vel til sammen 24 stk tror jeg, så det var utrolig koselig. Robert hadde en liten minikonsert til ære for bursdagsbarnet, og til og med Benjamin tok tak i mikrofonen en gang og sang litt ”I appreciate you”;) Til og med mamma Alice danset litt mellom oppvasken!
Det ble dansing til i halv 3-tiden, da tror jeg den siste drosjen dro med de som skulle ut. Jeg og Maren var ikke i form(jeg har selvfølgelig klart å bli forkjølt og hoster noe helt sykt innimellom) så vi la duker til vask før vi gikk å la oss.
*Losi party: Jeg, Carina og Anne Grethe dro av sted i schatenga(et tøystykke man knyter rundt livet) til Rhapsody`s hvor altså losiene(som er en stamme) hadde en fest. Den begynte jo selvfølgelig ikke før i halv 10-tiden, pga av at vi ventet på en minister. Snakker vi Afrika eller? Det ble holdt taler, ministeren snakket om hvor flotte disse losi-kvinnene er, og at de danser så mye bedre enn andre.(litt utilpass kanskje? Var jo bare oss tre pluss en tysker som satt litt lengre borte) Etter litt mat fant vi ut at vi heller dro hjem, siden vi var litt småslitne. Jeg og Juliane hadde planer om å se film, men det var ikke pcen til Stine enige i, så det ble senga i 1-tiden.
Ellers:
*I hverdagen vår møter vi mange mennesker som er nysgjerrige på hvordan livet i Norge er, om vi er gifte(de blir like sjokkerte hver gang at alle vi 11 er ugifte), hvilken religion vi har osv osv.
Det er ei i gruppen som har vært sammen med kjæresten sin i 8 år, og for flere zambiere er det veldig rart at hun ikke er gift eller i det minste forlovet. Vi prøver å forklare de at vi ikke er så raske med å gifte oss, men det forstår de ikke.
Også det at vi ikke er noe religiøse mennesker forstår de ikke. Selv om noen av oss egentlig er kristne, går vi jo ikke i kirken. Det er nesten litt artig å si at man ikke er kristen, for de forstår ikke det at det ikke går ann å tro på noe. Vi får alltid høre at ”You must belive in something?!?” Well well..
* Tidsaspektet: For oss nordmenn er tid veldig viktig. At man kommer til den tiden som er avtalt blir sett på som et høflighetstegn, og kommer man for sent er man altså uhøflig. Her i Zambia fungerer det ikke sånn. Tid er relativ, og avtaler man å møtes klokka 2 er det stor sjanse for at ingen kommer før 3. Man kan si det slik at tiden kontrollerer oss nordmenn, mens zambierne kontrollerer tiden selv.
Ja, dette ble jo en innmari langt blogginnlegg! Men hvem vet når jeg kommer til å skrive neste gang?
Til info så fungerer altså ikke min zambiske mobil når jeg er i tanzania, pga at det bare er kontanttelefon. Så om dere skal ha tak i meg, har jeg med meg min norske mobil.
Kos dåkk!!:D
p.s: Om noen er i det gavmilde hjørnet, stikk innom Renate og Robert sin blogg; www.zimzalazambia.blogg.no
Men først er det altså fire arbeidsdager på sosialkontoret..
I denne uken som har vært har jeg og Juliane jobbet på Lubasi Home, et barnehjem for foreldreløse og sårbare barn. Mange av barna her har ingen familie til å ta vare på dem, og mesteparten har blitt foreldreløse pga aids. Livingstone, som har en populasjon på omkring 114 000 mennesker(ifølge lubasihome.org) har den høyeste forekomsten av aids i Zambia, hvor 31% av den voksne befolkningen er hiv-positive.
Ungene er i alderen 4 opp til 17/18 år, så det er stort sprang mellom de. Barna blir valgt ut av sosialkontoret, som får inn meldinger om barn som har det fælt/lever på gaten.
På Lubasi har de som mål å ta vare på dem, lære de til å ta vare på seg selv før de evt blir tatt inn i familier eller klarer å ta vare på seg selv.
Jentenes og guttenes soverom ligger på hver sin side av kjøkkenet og et rom som brukes til alt fra spisestue til klasserom, og det er vel 12 senger på hvert rom. De har også bygget et lite hus hvor seks eldre jenter kan bo og lære seg å klare seg selv. Ellers har de en stor hage hvor de kan dyrke forskjellige ting, et hus med kyllinger(som visstnok skal drepes om en uke – noe vi er veldig glade for skjer når vi ikke er der) et stort område hvor de kan leke, spille fotball osv og to paviljonger hvor det er greit å sitte når det er sol:p
Vi var der fra mandag til fredag, og storkoste oss virkelig! Ungene var kjempesøte og vi lekte masse med de. Det var ikke så lett å komme på leker som passet de, men det ble litt klappeleker, hoppetau, fotball,synging og litt forskjellig andre ting. Men vi ble også satt til å gjøre det ”mødrene”(tror det er seks kvinner til sammen som går skift, de passer på barna, lærer dem engelsk osv) og barna gjør av plikter, slik som å vaske klær. Jeg er ganske sikker på at vi skapte mye latter den første dagen når vi vasket. For to jenter som aldri har håndvasket klær i sitt liv er visst et ganske komisk syn vil jeg tro. Vi sto nå og skrubbet og styrte på mens de prøvde å lære oss det hvordan vi skulle gjøre det. Etter to timer var knoklene ganske såre, og alle klærne var vasket. Vi fikk høre at de skifter klær 3 ganger på dag, noe vi syns er drygent unødvendig når det fører til så my vasking:p Det har i alle fall blitt en time vasking hver dag, så jeg vil si jeg har blitt litt bedre til det;) Men en ting skal jeg si, jeg gleder meg til å komme hjem til vaskemaskinen!
En av dagene fikk Juliane beskjed om å gå til paviljongene mens jeg ble sendt inn i spisesalen/klasserommet. Der satt de eldste og hadde i oppgave å finne ord inne blant mange forskjellige bokstaver. Jeg visste ikke helt hva det var meningen at jeg skulle gjøre, så jeg satt der, så etter om de hadde funnet alle ordene og hørte på at en gutt satt og leste.
Juliane hadde sittet å fortalt en historie om Jesus, og fant seg selv preike om at det viktigste var å være venn med Gud. (Barnehjemmet blir drevet av blant annet folk fra den katolske kirken, derfor går alle barna i kirken, de har morgenbønn hver dag og følger regler passende til religionen. Vi spurte nonnen som jobber der om barna måtte tro på kristendommen, og da fikk vi til svar at nei, men alle vil det. Merker at jeg blir mer og mer tankefull i forhold til religion; hvordan folk klarer å tro på at Gud er der for de når de lever i slik fattigdom?)
En annen dag hadde jeg og ei jente grammatikk-trening. Hun sa et ord som jeg skulle skrive, og jeg likeså. I forhold til alder er de mye svakere i engelsk enn det jeg vil tro norske er, noe som kommer av at ikke alle har gått på skole.
Ellers kjøpte jeg og Juliane leker for 150 000 kwatcha (tilsvarer litt under 150 kr kanskje), slik som lekebiler, tegneblokker, tesett og typiske barneting. Vi kjøpte også en bok til alle barna, pluss en penn og en kjærlighet. Dette la vi under hodeputene til alle slik at de skulle finne det om kvelden. Men det gikk jo selvfølgelig ikke slik. Noen oppdaget det veldig fort, og plutselig sprang mange rundt med kjærligheter i munnen. Det viste seg at en gutt hadde vært å rappet flere kjærligheter og penner fra jentenes værelser, noe som var veldig dumt, men lite vi kunne gjøre med. Vi hadde jo bare med en kjærlighet til alle. Typisk at det skulle bli sånn.
Vi fikk høre at de hadde mange frivillige som kom innom og arbeidet en dag eller to, men vi var faktisk de eneste som hadde vært så lenge som ei uke! Det er jo derfor ikke så merkelig at ungene ikke trodde at vi kom tilbake etter dag 1, når de er vant til at folk kommer og går.
Av andre ting som har skjedd denne uken er:
* Anne Grethe flyttet inn på rommet med meg og Carina. Hun har nemlig bodd på alenerom fram til nå, men nå ville Robert og Benjamin også gjøre det. Benjamin har nå flyttet inn på rommet til Anne Grethe, Robert bor alene på deres gamle rom og Veronica beholdt sitt rom. Veldig koselig å ha en ekstra romkamerat, til tross for at hun er den som er senest hjem fra byen;)
* Bursdagsfeiring av Veronica: Når man har bursdag får man lov til å bestemme hva man vil gjøre, derfor ble det middag på Ngolide Lodge, hvor jeg bestilte meg Chicken Tikka Masala som viste seg å være ganske så sterk til å være medium sterk. Alle slet vel litt med dette, Benjamin måtte vente en evighet på milkshaken sin, og når den endelig kom klarte servitøren å miste den ned slik at både Anne Grethe og Stine fikk en dæsj på seg:p Men etter litt latter var det tid for å åpne gaven, hvor vi hadde gått sammen for å kjøpe en mp3-spiller.(Veronica har nemlig ikke dette, og har gått å lånt av Maren en god del. ) Denne ble hun selvfølgelig veldig glad for, og resten av kvelden gikk det ikke ann å prate til henne;)
*Bursdagsfest for Renate: Stor vellykka fest hvor med mye dansing og glede. Fra sosialkontoret kom dogutten Alfred, the big boss Mr Mono og sosialarbeiderne Kawana og Yvonne. I tillegg kom også sjåføren for sosialkontoret, siden noen tross alt måtte kjøre de andre:p
Også Barbara og Fidelice kom, i tillegg til læreren til Maren og Veronica, to jenter fra nabolaget, og et par stk til. Vi var vel til sammen 24 stk tror jeg, så det var utrolig koselig. Robert hadde en liten minikonsert til ære for bursdagsbarnet, og til og med Benjamin tok tak i mikrofonen en gang og sang litt ”I appreciate you”;) Til og med mamma Alice danset litt mellom oppvasken!
Det ble dansing til i halv 3-tiden, da tror jeg den siste drosjen dro med de som skulle ut. Jeg og Maren var ikke i form(jeg har selvfølgelig klart å bli forkjølt og hoster noe helt sykt innimellom) så vi la duker til vask før vi gikk å la oss.
*Losi party: Jeg, Carina og Anne Grethe dro av sted i schatenga(et tøystykke man knyter rundt livet) til Rhapsody`s hvor altså losiene(som er en stamme) hadde en fest. Den begynte jo selvfølgelig ikke før i halv 10-tiden, pga av at vi ventet på en minister. Snakker vi Afrika eller? Det ble holdt taler, ministeren snakket om hvor flotte disse losi-kvinnene er, og at de danser så mye bedre enn andre.(litt utilpass kanskje? Var jo bare oss tre pluss en tysker som satt litt lengre borte) Etter litt mat fant vi ut at vi heller dro hjem, siden vi var litt småslitne. Jeg og Juliane hadde planer om å se film, men det var ikke pcen til Stine enige i, så det ble senga i 1-tiden.
Ellers:
*I hverdagen vår møter vi mange mennesker som er nysgjerrige på hvordan livet i Norge er, om vi er gifte(de blir like sjokkerte hver gang at alle vi 11 er ugifte), hvilken religion vi har osv osv.
Det er ei i gruppen som har vært sammen med kjæresten sin i 8 år, og for flere zambiere er det veldig rart at hun ikke er gift eller i det minste forlovet. Vi prøver å forklare de at vi ikke er så raske med å gifte oss, men det forstår de ikke.
Også det at vi ikke er noe religiøse mennesker forstår de ikke. Selv om noen av oss egentlig er kristne, går vi jo ikke i kirken. Det er nesten litt artig å si at man ikke er kristen, for de forstår ikke det at det ikke går ann å tro på noe. Vi får alltid høre at ”You must belive in something?!?” Well well..
* Tidsaspektet: For oss nordmenn er tid veldig viktig. At man kommer til den tiden som er avtalt blir sett på som et høflighetstegn, og kommer man for sent er man altså uhøflig. Her i Zambia fungerer det ikke sånn. Tid er relativ, og avtaler man å møtes klokka 2 er det stor sjanse for at ingen kommer før 3. Man kan si det slik at tiden kontrollerer oss nordmenn, mens zambierne kontrollerer tiden selv.
Ja, dette ble jo en innmari langt blogginnlegg! Men hvem vet når jeg kommer til å skrive neste gang?
Til info så fungerer altså ikke min zambiske mobil når jeg er i tanzania, pga at det bare er kontanttelefon. Så om dere skal ha tak i meg, har jeg med meg min norske mobil.
Kos dåkk!!:D
p.s: Om noen er i det gavmilde hjørnet, stikk innom Renate og Robert sin blogg; www.zimzalazambia.blogg.no
søndag 14. mars 2010
Snart halvveis i oppholdet!!
Nok en uke er over, og det føles som om ukene går enda raskere. Kommende tirsdag er vi faktisk halvveis i oppholdet, noe som føles veldig merkelig. Og sannsynligvis kommer den resterende tiden til å gå enda raskere, siden vi skal ha en tidagers ferietur til Zanzibar i påsken! Kan ikke beskrive hvor mye jeg gleder meg til strand, saltvann og ferie. Samtidig har jeg bursdag når vi er der, noe som blir enda mer fantastisk. Hele gjengen reiser sammen, med unntak av Anne Grethe som reiser til Sør-Afrika med sine foreldre. Avreise er altså 26 mars, og hjemreise 5 april. Can`t wait:D
Denne uken har vært kortere arbeidsuke pga av kvinnenes dag og ungdommens dag som var mandagen og fredagen. Mandagen sto en del av oss opp tidlig, og var i sentrum i halv 9-tiden for å se kvinnetoget. Men vi glemte vel litt at det er afrika vi er i, så vi måtte stå i sentrum og vente til omkring klokka 10 før det skjedde noe. Men når de startet var det gøy å se på. Kvinnene sang og danset, og toget var ganske langt.
I elleve-tiden gikk vi bort til posten, hvor vi ble plukket opp av en minibuss og kjørt til båt-cruiset som vi hadde bestilt billetter til. Det var en en og en halv times tur langs elva, som egentlig var litt kjedelig. Selv om det var varmt, var det ikke så varmt ute på elva så jeg satt å frøs nesten hele turen.
Resten av dagen gikk med til maxi-yatzi, pizza og manikyr og pedikyr til ca. 140 kr;)
Tirsdag dro vi på sosialkontoret, hvor vi for det meste satt å skrev søknader om skolepenger. Rundt i 12-tiden kom en av damene inn på kontoret og fortalte at ei som jobbet på kontoret var død. Alle ble jo sjokka av dette, og flere gikk hjem. Dette er altså den andre personen som dør mens vi jobber på dette kontoret. Selv om vi ikke kjente personen ble vi nokså sjokka allikevel, pga av at hun hadde vært i fin form 3 timer før.
Onsdagen fikk jeg være med Carina og Benjamin på jobb på SOS, hvor jeg fikk sett alle husene, lekt med en drøss av unger og jeg og Carina fikk tatt et intervju til oppgaven vår.
Zebra!
Denne uken har vært kortere arbeidsuke pga av kvinnenes dag og ungdommens dag som var mandagen og fredagen. Mandagen sto en del av oss opp tidlig, og var i sentrum i halv 9-tiden for å se kvinnetoget. Men vi glemte vel litt at det er afrika vi er i, så vi måtte stå i sentrum og vente til omkring klokka 10 før det skjedde noe. Men når de startet var det gøy å se på. Kvinnene sang og danset, og toget var ganske langt.
I elleve-tiden gikk vi bort til posten, hvor vi ble plukket opp av en minibuss og kjørt til båt-cruiset som vi hadde bestilt billetter til. Det var en en og en halv times tur langs elva, som egentlig var litt kjedelig. Selv om det var varmt, var det ikke så varmt ute på elva så jeg satt å frøs nesten hele turen.
Resten av dagen gikk med til maxi-yatzi, pizza og manikyr og pedikyr til ca. 140 kr;)
Tirsdag dro vi på sosialkontoret, hvor vi for det meste satt å skrev søknader om skolepenger. Rundt i 12-tiden kom en av damene inn på kontoret og fortalte at ei som jobbet på kontoret var død. Alle ble jo sjokka av dette, og flere gikk hjem. Dette er altså den andre personen som dør mens vi jobber på dette kontoret. Selv om vi ikke kjente personen ble vi nokså sjokka allikevel, pga av at hun hadde vært i fin form 3 timer før.
Onsdagen fikk jeg være med Carina og Benjamin på jobb på SOS, hvor jeg fikk sett alle husene, lekt med en drøss av unger og jeg og Carina fikk tatt et intervju til oppgaven vår.
Torsdagen var jeg tilbake på sosialkontoret, klare for begravelsen. Men den ble utsatt pga av at moren til avdøde ikke hadde kommet fram enda. I Zambia er det vanlig at man venter i 3 dager før man har begravelse, og når man har den så holder man på hele natten, kanskje mer og hvis man har penger. Da samles familien og kjente hjemme hos familien, og spiser og snakker sammen. Dette kan bli veldig dyrt siden man må ha mat til alle, derfor tar noen å har begravelsen tidligere slik at de slipper at alle slektningene rekker å komme fram.
Fredagen var altså helligdag, så derfor brukte vi dagen på å skaffe oss schatengas(aner ikke hvordan det skrives, men det er et stykke stoff som man knyter omkring livet. Tenker å kanskje sy meg en kjole, men får se hvor god tid jeg får.) Fikk også tak i en kjole og en veske før vi dro på golfklubben og badet og slappet av. På vei hjem tok vår faste taxi-sjåfør, Mr Mupoti oss med hjem slik at vi fikk møte kona og barna hans pluss sett hvordan han bor. Var ganske greit å få sett det, for nå vet vi at det vi betaler han i taxi faktisk går der det trengs. På kvelden hadde vi grillfest hvor noen av våre nye venner kom + noen de inviterte. Jeg fant fort ut at jeg ikke orket å være sosial på engelsk, så jeg gikk å la meg i 12-tiden mens de andre etterhvert dro ut. Problemet var at det var ikke så lett å sove! Jeg har en tendens til at jeg drømmer/hallusinerer at det sitter noen innpå rommet mitt, og denne kvelden var det tre stk! Utrolig irriterende, for jeg er halvveis våken noen ganger, men sliter skikkelig med å fortelle meg selv at det ikke sitter noen der. Jeg har tidligere netter snakket i søvne, noe jeg er ganske sikker på at jeg ikke har gjort tidligere i mitt liv. Sannsynligvis er det vel malariatablettene som liker å tulle med meg, men kan ikke si jeg liker det.
Lørdagen dro jeg og Carina tidlig til Sunbezi Sun, et tre-stjerners hotell hvor studielederen vår(Svanhildur) og vernepleiernes studieleder(Unni) bodde. De var nede her et par dager for å intervjue neste års global knowledge-studenter fra zambia, samtidig som de skulle ha veiledning med oss. Jeg og Carina fikk nye ideer og tanker omkring oppgaven, så nå tror jeg vi vet mer hvordan vi skal gjøre det. Etterpå tok vi oss en gåtur for å se etter giraffene og zebraene som går ved hotellet. Hotellet ligger nemlig inni en park hvor det er impala(sånn hjortedyr), apekatter og som sagt giraff og zebra. For meg har det store vært å sett en zebra, så du kan tro jeg ble lei meg dess lengre vi gikk uten å se noen! Men så, når vi kom til et annet hotell så vi en hel gjeng! Og dere kan tro jeg ble glad;) Vet ikke helt hvorfor jeg er så fasinert av disse dyrene, men de er iallefall kule. Tok en hel haug bilder, og sang inni hodet mitt "se der går en zebra, men halen i sky":p
Etterpå slappet jeg og Carina av i bassenget og tok en haug med undervannsbilder. Man har det ikke mer moro enn man lager selv;) Spiste også lunsj med Svanhildur og Unni, hvor jeg bare måtte bestille med en cosmopolitan, som var helt herlig;) Etter litt mer lek og avslapping dro vi til Chrismar, hvor de andre var. Robert hadde bursdag, så det ble feiret med losi-hatt for hans del og badehetter på Renate,Juliane,Stine og Anne-Grethe. De så iallefall utrolig morsomme ut. Her og ble det lek i bassenget hvor det også var bar, så det ble to mojito for min del. Utrolig gode. Så dro vi hjem og koste oss, ga Robert gaver, fikk besøk av noen venner og dro så ut på Fairmount og danset til klokka var 4:p Er ganske spesielt å være ute, siden de afrikanske jentene danser så utrolig mye bedre enn oss. Men vi har det ganske gøy med å danse sære danser, så vi har det jo gøy.
Og idag har det ikke skjedd noe spesielt. Atter en søndag hvor man bare slapper av. Gleder meg til en ny uke hvor jeg skal være på Lubasi Home, et hjem for foreldreløse barn. Dette er faktisk finansiert av Rotary International, så jeg har fått beskjed av pappa om å ta bilder slik at han kan vise rotary-gjengen hjemme.
Noen bilder:
Apekatter som leker seg:)
Sunbezi Sun
Lørdagen dro jeg og Carina tidlig til Sunbezi Sun, et tre-stjerners hotell hvor studielederen vår(Svanhildur) og vernepleiernes studieleder(Unni) bodde. De var nede her et par dager for å intervjue neste års global knowledge-studenter fra zambia, samtidig som de skulle ha veiledning med oss. Jeg og Carina fikk nye ideer og tanker omkring oppgaven, så nå tror jeg vi vet mer hvordan vi skal gjøre det. Etterpå tok vi oss en gåtur for å se etter giraffene og zebraene som går ved hotellet. Hotellet ligger nemlig inni en park hvor det er impala(sånn hjortedyr), apekatter og som sagt giraff og zebra. For meg har det store vært å sett en zebra, så du kan tro jeg ble lei meg dess lengre vi gikk uten å se noen! Men så, når vi kom til et annet hotell så vi en hel gjeng! Og dere kan tro jeg ble glad;) Vet ikke helt hvorfor jeg er så fasinert av disse dyrene, men de er iallefall kule. Tok en hel haug bilder, og sang inni hodet mitt "se der går en zebra, men halen i sky":p
Etterpå slappet jeg og Carina av i bassenget og tok en haug med undervannsbilder. Man har det ikke mer moro enn man lager selv;) Spiste også lunsj med Svanhildur og Unni, hvor jeg bare måtte bestille med en cosmopolitan, som var helt herlig;) Etter litt mer lek og avslapping dro vi til Chrismar, hvor de andre var. Robert hadde bursdag, så det ble feiret med losi-hatt for hans del og badehetter på Renate,Juliane,Stine og Anne-Grethe. De så iallefall utrolig morsomme ut. Her og ble det lek i bassenget hvor det også var bar, så det ble to mojito for min del. Utrolig gode. Så dro vi hjem og koste oss, ga Robert gaver, fikk besøk av noen venner og dro så ut på Fairmount og danset til klokka var 4:p Er ganske spesielt å være ute, siden de afrikanske jentene danser så utrolig mye bedre enn oss. Men vi har det ganske gøy med å danse sære danser, så vi har det jo gøy.
Og idag har det ikke skjedd noe spesielt. Atter en søndag hvor man bare slapper av. Gleder meg til en ny uke hvor jeg skal være på Lubasi Home, et hjem for foreldreløse barn. Dette er faktisk finansiert av Rotary International, så jeg har fått beskjed av pappa om å ta bilder slik at han kan vise rotary-gjengen hjemme.
Noen bilder:
Apekatter som leker seg:)
Sunbezi Sun
Zebra!søndag 7. mars 2010
“Raindrops are falling from my head”
Jeg har en tendens til at jeg går å synger på sanger inni hodet mitt, og de siste ukene har det vært raindrops are falling from my head. Vet ikke helt hvorfor jeg har gått og sunget på den konstant, men det kan vel ha noe med at det har regnet en del. Har i alle fall fått streng beskjed om å finne meg en annen sang, siden de andre er litt leie av å høre med synge den ene setningen:p
Mandag hadde jeg, Juliane, Renate og Stine tatt oss fri, så planen min var å vaske klær og sole meg hvis det var sol. Sto vel opp i 10-tiden og begynte å koke opp vann som da tok en evighet. De fleste av oss vasker det meste av klærne våre selv, fordi når vi leverer det inn vasker de det i kaldt vann. Altså, det blir jo ikke skikkelig rent som vi vil ha det. Derfor leker vi gamletid. I mellomtiden hadde Veronica stått opp, og hun var skikkelig dårlig igjen, nesten som på lørdag. Samtidig var Cathrine ennå dårlig, og Renate var heller ikke i storform. Så vi var egentlig litt rådløse om hva vi skulle gjøre, og ringte derfor Ane, læreren vår som har vært et par uker med oss. Hun kom og satt litt med oss mens vi diskuterte hva vi kunne gjøre med de syke. Etter hvert dro Renate, Maren og Cathrine av sted til Zimbabwe for å fornye visum. Jeg og Anne Grethe ble med Veronica på sykehuset, hvor det ble tatt malaria-test av henne. Cathrine kom også bort, og jeg var med henne inn til legen. Begge fikk medisiner og ble sendt hjem igjen med beskjed om å komme dagen etter.
Etterpå dro jeg, Anne Grethe og Carina å trente før det på kvelden var fellesmiddag som bestod av norsk gryterett med salat! Herlig å spise noe norsk;)
Tirsdag var vi klar til å jobbe igjen, så jeg og Juliane vandret avsted til jobben. Da vi kom dit viste det seg at hele kontoret var stengt denne dagen, pga av at en sosialarbeider som har ligget på sykehus i over en mnd nå var død. Så hele kontoret skulle derfor i begravelsen. Vi fikk tilbud om å være med, men siden vi absolutt ikke var forberedt på det, så sa vi nei. Vi har fått hørt at i begravelser her nede så hiver folk seg oppå kisten og hylgråter, så det er nok ikke helt som hjemme. Derfor måtte jeg og Juliane rett og slett bare gå hjem igjen. Da vi kom hjem var Carina og Maren på farten til å dra inn til byen, så da ble jeg med de inn igjen. Vi var innom et reiseselskap for å høre om de kunne hjelpe oss med å komme oss til Zanzibar, og de skulle sjekke opp påska og siste uka i april for oss. Så var vi i banken og vekslet en del 50 000-lapper til mindre, og deretter gikk vi på suvenir-shopping. I byen er det nemlig en 30-talls boder som selger malerier, skulpturer, smykker og mye annet. Fikk kjøpt meg et smykke og 6 giraff-skjeer som er ganske kule. Tenker å kanskje kjøpe noen skåler også, men foreløpig må jeg se litt og tenke,hehe. Deretter dro vi hjem å spiste lunsj før vi ringte taxi og dro til Maramba hvor de har et marked. Der vandret vi som sikkert de eneste hvite, men ble faktisk ikke plaget i det hele tatt! Det eneste var en fyllik som bablet til meg på lokalspråk + noen som ropte muzungu etter oss med en veldig sint stemme(da var vi på vei ut for så vidt). Inni dette market så fant vi en klesbutikk hvor jeg og Carina kjøpte oss like tubekjoler(min er mørkere enn hennes da) og Maren kjøpte seg en lang kjole som var helt nydelig på henne. Deretter vandret vi litt rundt, Carina kjøpte ei babylue til sitt fremtidige tantebarn og forelsket seg i forskjellige tepper som hadde passet perfekt i ei barnevogn på vinteren. Etter en liten pit stop på butikken dro vi hjem, og husker egentlig ikke hva vi gjorde resten av dagen:p
Onsdag var jeg og Juliane på jobb fra 8 til 17. Vi måtte intervjue en god del klienter som skulle ha busary(skolepenger). Jeg slet jo selvfølgelig med å forstå hvilke bokstaver som ble sagt, som a, e og i.
Ble i alle fall litt latter og stress da, men det var gøy å få prøvd det. Etter jobben dro vi hjem og slappet av før vi alle dro til golfklubben og hadde felles middag med lærer Ane. Det var siste kvelden hennes i Livingstone, og derfor var hun snill nok å spanderte middag på sine herlige elever,hehe:p
Torsdag bestemte jeg og Juliane oss for at det ikke var noe å vits I å dra på jobb før kl 9, siden det regnet så masse. Sosialarbeideren vi dilter etter, kjører nemlig lettmotorsykkel, så det er ikke så lett for ham å komme seg fram når veiene forandres til innsjøer. Og det viste seg at det var få som kom seg på kontoret denne dagen. Da vi kom var det nesten ikke klienter eller folk som jobbet der, men tok oss av ei mor som søkte skolepenger til datteren sin som skulle begynne på universitet. Etter det satt vi egentlig bare å leste pensumrelatert stoff. Følte oss ganske flinke egentlig;) Den ene sosialarbeideren dukket opp etter hvert, men det var nesten ingenting å gjøre pluss at det var en eller annen fyr som hadde kommet, så vi fikk gå halv 13! Til lunsj var vi begge ganske innstilt på subway som vi ennå ikke hadde vært å spist på. Og det var godt skal jeg si dere,hehe. Var også innom superspar som visstnok finnes over hele afrika, hvor jeg kjøpte meg cheerios. Jeg er absolutt ingen frokostblandingperson, men jeg trenger fiber siden brødet deres her er bare luft. Så nå skal jeg bli litt flinkere til å få i meg rett mat Så dro vi hjem hvor jeg egentlig bare ryddet og slappet av. Det ble ikke noe av torsdagsmøtet, men vi hadde vårt eget lille hvor vi diskuterte zanzibar. Turen er visst litt dyrere enn vi hadde tenkt oss, så jeg vet ikke helt hva jeg vil egentlig. Etterpå dro jeg og Veronica å handlet inn litt fellesmat, før det var mat og en telefonsamtale fra mamma,pappa og Kathrine. Så var det senga:)
Fredag etter mye om og men med taxi kom jeg og Juliane oss på jobb. Der var det jo selvfølgelig ingen, men etter hvert dukket noen opp da. Sosialarbeideren vi er med var ikke der, og det eneste vi fikk høre var at han skulle komme. Inne på kontoret fant vi derimot et skriv av han om et møte denne dagen, så vi regnet vel med at han var på det. Selvfølgelig var det mange klienter som skulle snakket med ham. Men sånn egentlig så satt vi egentlig bare på kontoret til klokken var omkring halv 13, da gikk jeg å spurte om vi kunne få ta en tidlig lunsj. Da vi kom tilbake var jeg en smule kvalm etter en sjokoladeshake (holde seg unna is? Neeeida:p) og vi var vel begge supertrøtte. Så vi satt å halvdøste litt, tok en klient også dro vi hjem i 15-tiden. Jeg gikk da rett til sengs og sov en time, noe som var utrolig herlig På kvelden hadde Stine, Juliane og Renate ansvaret for middag, og de hadde invitert oss til en ”kulinarisk helaften”. Middagen var vegetarisk, med gratinerte grønnsaker og nudler. Helt fantastisk faktisk, og vi koste oss masse. Etterpå satt vi å koste oss med adjektivfortelling og musikk før vi dro på Fairmount i 12-tiden. Der ble det litt dansing før det var på tide å dra hjem å finne senga.
Lørdagen sov vel jeg og Carina til i 11-tiden. Følte meg egentlig litt daff, men jeg, Anne Grethe og Carina tok oss en tur på Mr. Price, som er en klesbutikk hvor jeg tror jeg kan si at vi eier alle kjolene fra:p Flere av oss har de samme kjolene også, hehe. Så dro vi alle unntatt Robert og Renate til en village utenfor byen. Der fikk vi sett hvordan folk bor, og det føltes ut som jeg var med i en reklame for Redd Barna eller noe. Ungene spratt rundt, ville leie oss og kranglet rett og slett om å holde oss i handa noen ganger. Det virker så rart at de kan være så lykkelige, til tross for hvordan de har det. Det må jo ligge noe i det at de ikke vet annet, men allikevel virker det rart. Unger hjemme begynner jo å hylgrine hvis de ikke får det de vil ha, selv om de har nok av det fra før…
Vi vandret vel rundt i den villagen i omkring en og en halv time før vi dro hjem igjen. På kvelden dro et par av oss til Rite Pub & Grill og spiste en god middag, før vi dro til Limpo`s(et utested/pub hvor det var bare zambiere) hvor vi fikk noen stygge blikk og egentlig satt der i under en time. De andre dro på Fairmount mens jeg og Cathrine dro hjem og la oss.
I dag våknet jeg i 9-tiden, og ble så glad da jeg så at det var sol! Jeg, Carina, Maren, Cathrine, Juliane,Veronica og Anne Grethe dro til Christmar, luksushotellet vi var på en søndag for lenge siden. Her slappet vi av i solen, badet litt og rett og slett daffet. Siden det har regnet ganske mye i det siste, var dette en helt fantastisk dag å prøve å bli litt brun. Og for dere som tror jeg har blitt brun - så kan jeg glede dere med at jeg nesten ikke har noe farge på kroppen. Men det jobbes altså med saken, og jeg har jo nesten to mnd igjen så;)
Dere må kose dere hjemme i kalde Norge!
Mandag hadde jeg, Juliane, Renate og Stine tatt oss fri, så planen min var å vaske klær og sole meg hvis det var sol. Sto vel opp i 10-tiden og begynte å koke opp vann som da tok en evighet. De fleste av oss vasker det meste av klærne våre selv, fordi når vi leverer det inn vasker de det i kaldt vann. Altså, det blir jo ikke skikkelig rent som vi vil ha det. Derfor leker vi gamletid. I mellomtiden hadde Veronica stått opp, og hun var skikkelig dårlig igjen, nesten som på lørdag. Samtidig var Cathrine ennå dårlig, og Renate var heller ikke i storform. Så vi var egentlig litt rådløse om hva vi skulle gjøre, og ringte derfor Ane, læreren vår som har vært et par uker med oss. Hun kom og satt litt med oss mens vi diskuterte hva vi kunne gjøre med de syke. Etter hvert dro Renate, Maren og Cathrine av sted til Zimbabwe for å fornye visum. Jeg og Anne Grethe ble med Veronica på sykehuset, hvor det ble tatt malaria-test av henne. Cathrine kom også bort, og jeg var med henne inn til legen. Begge fikk medisiner og ble sendt hjem igjen med beskjed om å komme dagen etter.
Etterpå dro jeg, Anne Grethe og Carina å trente før det på kvelden var fellesmiddag som bestod av norsk gryterett med salat! Herlig å spise noe norsk;)
Tirsdag var vi klar til å jobbe igjen, så jeg og Juliane vandret avsted til jobben. Da vi kom dit viste det seg at hele kontoret var stengt denne dagen, pga av at en sosialarbeider som har ligget på sykehus i over en mnd nå var død. Så hele kontoret skulle derfor i begravelsen. Vi fikk tilbud om å være med, men siden vi absolutt ikke var forberedt på det, så sa vi nei. Vi har fått hørt at i begravelser her nede så hiver folk seg oppå kisten og hylgråter, så det er nok ikke helt som hjemme. Derfor måtte jeg og Juliane rett og slett bare gå hjem igjen. Da vi kom hjem var Carina og Maren på farten til å dra inn til byen, så da ble jeg med de inn igjen. Vi var innom et reiseselskap for å høre om de kunne hjelpe oss med å komme oss til Zanzibar, og de skulle sjekke opp påska og siste uka i april for oss. Så var vi i banken og vekslet en del 50 000-lapper til mindre, og deretter gikk vi på suvenir-shopping. I byen er det nemlig en 30-talls boder som selger malerier, skulpturer, smykker og mye annet. Fikk kjøpt meg et smykke og 6 giraff-skjeer som er ganske kule. Tenker å kanskje kjøpe noen skåler også, men foreløpig må jeg se litt og tenke,hehe. Deretter dro vi hjem å spiste lunsj før vi ringte taxi og dro til Maramba hvor de har et marked. Der vandret vi som sikkert de eneste hvite, men ble faktisk ikke plaget i det hele tatt! Det eneste var en fyllik som bablet til meg på lokalspråk + noen som ropte muzungu etter oss med en veldig sint stemme(da var vi på vei ut for så vidt). Inni dette market så fant vi en klesbutikk hvor jeg og Carina kjøpte oss like tubekjoler(min er mørkere enn hennes da) og Maren kjøpte seg en lang kjole som var helt nydelig på henne. Deretter vandret vi litt rundt, Carina kjøpte ei babylue til sitt fremtidige tantebarn og forelsket seg i forskjellige tepper som hadde passet perfekt i ei barnevogn på vinteren. Etter en liten pit stop på butikken dro vi hjem, og husker egentlig ikke hva vi gjorde resten av dagen:p
Onsdag var jeg og Juliane på jobb fra 8 til 17. Vi måtte intervjue en god del klienter som skulle ha busary(skolepenger). Jeg slet jo selvfølgelig med å forstå hvilke bokstaver som ble sagt, som a, e og i.
Ble i alle fall litt latter og stress da, men det var gøy å få prøvd det. Etter jobben dro vi hjem og slappet av før vi alle dro til golfklubben og hadde felles middag med lærer Ane. Det var siste kvelden hennes i Livingstone, og derfor var hun snill nok å spanderte middag på sine herlige elever,hehe:p
Torsdag bestemte jeg og Juliane oss for at det ikke var noe å vits I å dra på jobb før kl 9, siden det regnet så masse. Sosialarbeideren vi dilter etter, kjører nemlig lettmotorsykkel, så det er ikke så lett for ham å komme seg fram når veiene forandres til innsjøer. Og det viste seg at det var få som kom seg på kontoret denne dagen. Da vi kom var det nesten ikke klienter eller folk som jobbet der, men tok oss av ei mor som søkte skolepenger til datteren sin som skulle begynne på universitet. Etter det satt vi egentlig bare å leste pensumrelatert stoff. Følte oss ganske flinke egentlig;) Den ene sosialarbeideren dukket opp etter hvert, men det var nesten ingenting å gjøre pluss at det var en eller annen fyr som hadde kommet, så vi fikk gå halv 13! Til lunsj var vi begge ganske innstilt på subway som vi ennå ikke hadde vært å spist på. Og det var godt skal jeg si dere,hehe. Var også innom superspar som visstnok finnes over hele afrika, hvor jeg kjøpte meg cheerios. Jeg er absolutt ingen frokostblandingperson, men jeg trenger fiber siden brødet deres her er bare luft. Så nå skal jeg bli litt flinkere til å få i meg rett mat Så dro vi hjem hvor jeg egentlig bare ryddet og slappet av. Det ble ikke noe av torsdagsmøtet, men vi hadde vårt eget lille hvor vi diskuterte zanzibar. Turen er visst litt dyrere enn vi hadde tenkt oss, så jeg vet ikke helt hva jeg vil egentlig. Etterpå dro jeg og Veronica å handlet inn litt fellesmat, før det var mat og en telefonsamtale fra mamma,pappa og Kathrine. Så var det senga:)
Fredag etter mye om og men med taxi kom jeg og Juliane oss på jobb. Der var det jo selvfølgelig ingen, men etter hvert dukket noen opp da. Sosialarbeideren vi er med var ikke der, og det eneste vi fikk høre var at han skulle komme. Inne på kontoret fant vi derimot et skriv av han om et møte denne dagen, så vi regnet vel med at han var på det. Selvfølgelig var det mange klienter som skulle snakket med ham. Men sånn egentlig så satt vi egentlig bare på kontoret til klokken var omkring halv 13, da gikk jeg å spurte om vi kunne få ta en tidlig lunsj. Da vi kom tilbake var jeg en smule kvalm etter en sjokoladeshake (holde seg unna is? Neeeida:p) og vi var vel begge supertrøtte. Så vi satt å halvdøste litt, tok en klient også dro vi hjem i 15-tiden. Jeg gikk da rett til sengs og sov en time, noe som var utrolig herlig På kvelden hadde Stine, Juliane og Renate ansvaret for middag, og de hadde invitert oss til en ”kulinarisk helaften”. Middagen var vegetarisk, med gratinerte grønnsaker og nudler. Helt fantastisk faktisk, og vi koste oss masse. Etterpå satt vi å koste oss med adjektivfortelling og musikk før vi dro på Fairmount i 12-tiden. Der ble det litt dansing før det var på tide å dra hjem å finne senga.
Lørdagen sov vel jeg og Carina til i 11-tiden. Følte meg egentlig litt daff, men jeg, Anne Grethe og Carina tok oss en tur på Mr. Price, som er en klesbutikk hvor jeg tror jeg kan si at vi eier alle kjolene fra:p Flere av oss har de samme kjolene også, hehe. Så dro vi alle unntatt Robert og Renate til en village utenfor byen. Der fikk vi sett hvordan folk bor, og det føltes ut som jeg var med i en reklame for Redd Barna eller noe. Ungene spratt rundt, ville leie oss og kranglet rett og slett om å holde oss i handa noen ganger. Det virker så rart at de kan være så lykkelige, til tross for hvordan de har det. Det må jo ligge noe i det at de ikke vet annet, men allikevel virker det rart. Unger hjemme begynner jo å hylgrine hvis de ikke får det de vil ha, selv om de har nok av det fra før…
Vi vandret vel rundt i den villagen i omkring en og en halv time før vi dro hjem igjen. På kvelden dro et par av oss til Rite Pub & Grill og spiste en god middag, før vi dro til Limpo`s(et utested/pub hvor det var bare zambiere) hvor vi fikk noen stygge blikk og egentlig satt der i under en time. De andre dro på Fairmount mens jeg og Cathrine dro hjem og la oss.
I dag våknet jeg i 9-tiden, og ble så glad da jeg så at det var sol! Jeg, Carina, Maren, Cathrine, Juliane,Veronica og Anne Grethe dro til Christmar, luksushotellet vi var på en søndag for lenge siden. Her slappet vi av i solen, badet litt og rett og slett daffet. Siden det har regnet ganske mye i det siste, var dette en helt fantastisk dag å prøve å bli litt brun. Og for dere som tror jeg har blitt brun - så kan jeg glede dere med at jeg nesten ikke har noe farge på kroppen. Men det jobbes altså med saken, og jeg har jo nesten to mnd igjen så;)
Dere må kose dere hjemme i kalde Norge!
Abonner på:
Innlegg (Atom)