Home sweet home!

Ja, da var jeg hjemme i igjen - til kalde Norge.
En viss temperaturforskjell er det og jeg kan med hånden på hjertet si jeg gleder meg til sommeren:P

Turen hjem gikk fint, til tross for kappgang på Shiphol for å rekke flyet. Vi som skulle videre til Bergen rakk det mens de som skulle til Oslo dessverre kom for sent og måtte vente 6 timer.

Fremme i Bergen ble folk møtt av sine kjære og jeg fikk hilst på de. Må nesten fortelle om de to mennene jeg møtte utenfor. Vi sto utenfor inngangen siden noen skulle røyke, og da hadde jeg stilt meg ved siden av noe baggasje. Dette var visst ikke vårt, og to menn kom bort og begynte å bable og styre på, takket for at vi passet på baggasjen deres - var så flotte videregående skole-elever! Jeg og Juliane bare what? Ser vi ut som vgs-elever liksom? Jadda...
Og så ville de vite hvor vi hadde vært, og når jeg svarte Zambia i tre mnd, så spurte den ene om vi var i fredskorpset!?!. Altså, det må vel sies at disse karene absolutt ikke kan ha vært edru, i tillegg ville de fortelle meg at de jobbet på en dykkerbåt eller noe og hadde vært på tur til USA(Harrytur eller?) Allikevel var det veldig slitsomt å prøve å være hyggelig med noen du absolutt ikke gidder å prate med når du har vært på reisefot i et døgn..

Merkelig er det iallefall å være tilbake, det er kaldt, folk hilser ikke og ting er dyrt. 100 kr for to pizzastykker og en brus på Flesland syns jeg var helt forferdelig!

Men den varme dusjen jeg tok i 20 min i går var helt fantastisk, rammesengen min som jeg ikke kjenner planker i var en drøm å sove i og det var godt å se mine kjære foreldre:)

Jeg fikk også spist ost og drukket melk med en gang jeg kom hjem, og jeg er sikker på at det aldri har smakt så godt i mitt liv!

Takk for at dere har fulgt meg gjennom disse tre mnd og jeg lover dere - dette blir ikke den siste ferden jeg har i mitt liv;)
Og takk til dere som gjorde Zambia til tre helt fantastiske måneder - SIKOMO!!

Going to miss you guys!

Mitt siste blogginnlegg i Afrika!

Oppholdet går mot slutten, og dagene raser av sted i en helt utrolig fart som vi innimellom har lyst til å bremse. Så har jeg altså tilbrakt tre måneder her i Afrika. På en måte føles det ikke ut som jeg er her, men jeg har lært så utrolig mye av denne tiden. For det første er det menneskene. De er så utrolig vennlige og har troen på det meste til tross for at de ikke har det så lett. Folk kan bare komme innom her vi bor bare for å si hei, noe som er veldig uvanlig i forhold til Norge. Og mine kjære søsken, what to say? Dere er rett og slett fantastiske, og det kommer til å bli kjempe rart og ikke se dere hver dag! Noen går jeg jo i klasse med og kommer til å se, men noen er også ferdige med utdanningen sin og flytter fra Sogndal. Tipper det blir ganske trist når vi drar hjem, Cathrine, Carina og Veronica skal reise fra Amsterdam til Oslo, mens resten av oss reiser til Bergen. Er vel en stor sjanse for at det blir noen tårer i Amsterdam, til tross for at vi sees igjen før vi tar endelig farvel.( Men det blir jo ikke endelig endelig farvel, vi må jo møtes igjen:) )
Men jeg kjenner det skal bli godt å komme hjem. Godt fordi jeg savner folk hjemme, savner hvitost og melk, og generelt savner hvordan ting fungerer hjemme. For uansett hvor fint jeg har det her, er det Norge jeg har vokst opp med og den kulturen jeg er vant med og det er ikke så lett å gi slipp på hvordan man tenker og føler. Men jeg kan absolutt anbefale Zambia og Livingstone som reisemål! Bedre enn Lusaka(hovedstaden) i alle fall.
Den siste tiden har sust av sted, de siste suvenirene er kjøpt(har i alle fall nok til meg selv:P) og pakkingen har så smått begynt ved at jeg har sett igjennom hva jeg ikke skal ha med meg hjem(endte opp med en liten pose men kanskje det blir mer etter hvert?). eneste problemet er at vi også hndler litt klær:p Men jeg tror faktisk jeg kommer til å holde meg godt innenfor de 2x23 kiloene jeg kan ha med meg! Vi skal gi bort klær og ting som vi ikke trenger å ta med oss hjem, og heller gi det bort her nede til folk som faktisk trenger det. Vi har for eksempel et anlegg vi kjøpte ganske fort for å høre på musikk sammen som vi skal gi bort, mange vaskebaljer, myggnetting, vifter, leker osv osv. Gøy og kan glede andre:)

Ellers har vi vel forhåpentligvis hatt vår siste sykehusinnleggelse, denne gangen med Anne Grethe. Hun var ganske dårlig på tirsdag, men på kvelden ble hun utrolig dårlig og dro derfor på sykehus. Onsdag dro jeg, Maren, Cathrine, Juliane, Carina, Renate og Stine på danseshow. Anne Grethe skulle egentlig være med også, men hun lå ennå på sykehuset da vi dro, men ville at vi skulle dra allikevel. Showet var på Sunbezi Sun, et luksushotell hvor alle rike muzungu(hvite) bor og nyter Afrika-tilværelsen. Showet varte vel i nesten en og en halv time med dans fra hele Zambia. En dame og en mann fra Canada reiste hit for to år siden og fant ut at de ville lage et show med dans. Det har tatt litt tid i forhold til penger, men nå begynner det endelig å gå bedre for dem. Så om dere noen gang reiser til Livingstone, anbefaler jeg å dra på dette showet! Danserne var kjempeflinke, det var noen som spilte trommer og det var rett og slett verdt 100-lappen;)
Torsdagen var jeg flittig student på morgenen, før jeg og Maren tok oss en tur til skredderen og prøvde kjolene vi har fått lagd. Deretter ble det en liten suvenir-kjøperunde og litt handling av klær(Vi har blitt storforbrukere av Mr. Price, en kjede som fins her i Zambia. Vi er jo tross alt jenter;)) før vi kom oss hjem to timer etter vi dro hjemmefra:p
På kvelden var det fellesmiddag med kylling, ris og kryddersaus, som vi fikset i en faderlig fort pga av en regnskyll uten like! Lyset blinket flere ganger, men vi ga kraftig beskjed om at strømmen absolutt ikke fikk lov til å gå sin vei! Og middag ble det – en helt fantastisk middag;) Takk til Maren som stilte opp med sausen!
Fredagen var det tid for avskjedsfest, og på formiddagen dro jeg, Carina og Maren og handlet drikke og snacks for 600 000 kroner(litt over 600 kr). En smule flaut å betale for 2 x 5liter dunk med vin, fire spritflasker, en haug blandevann og snacks, men vi håper at de skjønte vi ikke skulle drikke alt selv:p
Jeg og Maren var innom skredderen igjen, og Maren fikk med seg ”søndagskjolen” sin og Bob Marley-kjolen hjem, mens jeg bare fikk med meg sommerfuglkjolen min. Men når jeg kom hjem og skulle pynte meg fant jeg ut at den allikevel var litt stor, så jeg endte opp med å ta på meg en annen kjole.
Festen begynte kl 20, og vi hadde invitert 45 stk! Vet ikke helt hvor mange som kom, men det var en del. 25 pizza var bestilt til den nette sum av nesten 1 million(litt over tusen kroner!) og gjestene virket fornøyde med dette. For zambiere er visst pizza litt luksus, siden det er litt dyrt. Kvelden gikk i alle fall til dansing med alle vennene våre, et spontant show av golfklubb-gutta som drev med heftig akrobatikk og rett og slett til å kose oss en siste kveld med alle vennene våre. Noen av oss fikk gaver vi helst ikke ville ha, men som skapte mye latter blant oss i alle fall:p
Det var rett og slett en vellykket kveld, og når jeg gikk å la meg i 3-tiden hadde de fleste dratt hjem.

Lørdagen skjedde det ikke så mye spesielt. Jeg våknet i halv 12-tiden og fant ut at jeg ikke hadde lyst på noe av maten vi hadde hjemme. Jeg, Anne Grethe, Juliane og Robert fant derfor ut at vi skulle dra på Golfklubben og spise kyllingburger til frokost! Perfekt dagen derpå-frokost, hehe. Men det spesielle var at manageren kom bort til oss etterpå, og ville spandere drikke på oss om vi hadde tid. Vi så på hverandre, og jeg tenkte i alle fall at det spilte ikke så stor rolle med en brus til eller ikke. Men plutselig sa damen ”or would you like a shot?”. Vi bare hæ? Og før vi i det hele tatt hadde rukket å samle oss hadde hun gått. Så vi satt der og lurte på om hun var seriøs, og det var hun visst. Hun kom nemlig tilbake med to shotteglass til hver. Husker ikke helt hva hun kalte det, men vi skulle liksom helle det ene glasset i munnen og ha det der, og så helle det andre og blande i munnen. Altså, jeg har aldri i mitt liv tatt en shot så tidlig på dagen før! Klokka var jo 13:P Men, jeg må understreke at det ble med den shotten hele kvelden. Eneste var jeg og Maren som tok oss et vinglass mens vi så frustrerte fruer! Etterpå tok vi turen til Mr. Price hvor Anne Grethe egentlig skulle kjøpe en kjole, men det ble bare Juliane som kjøpte. Etterpå dro jeg og Juliane til skredderen og leverte inn kjolen min og hentet hennes. Kjolene mine skal være ferdig på mandag, og da håper jeg de passer siden tiden løper ifra oss. På kvelden var jeg, Carina, Anne Grethe og noen kompiser på Rite Pub & Grill og spiste, før jeg ble hentet av vår kjære taximann Mr. Mupoti som kjørte meg hjem. Resten av kvelden ble tilbrakt med å se x antall frustrerte fruer før jeg la meg.

Søndagen var ganske rolig. Noen av oss fikk manikyr og pedikyr som vi bare betalte 120 kroner for. Jeg og Cathrine dro på Olga`s og kjøpte pizza før vi så en film og frustrerte fruer. Hadde egentlig tenkt å tilbringe dagen ved bassenget og bli brun, men den planen gikk jo selvfølgelig rett i dass.
Så bare så dere vet det, jeg er absolutt ikke brun!
Mandagen husker jeg faktisk ikke helt hva vi gjorde, men i firetiden startet vi med restefesten vår. Vi hadde nemlig litt drikke igjen fra fredagen + fra tidligere som vi fant ut at vi måtte drikke før vi dro. Jeg, Carina og Anne Grethe tok oss en tur på en pizzarestaurant med noen av våre zambiske venner før vi dro tilbake og joinet resten av gjengen på restene. Det ble en utrolig morsom kveld i alle fall, med schatenga(tøystykke de bruker her nede), teltkos og dansing:)
Tirsdagen gikk egentlig bare i å ligge ved bassenget for min del, pakke ferdig og handle inn vann og mat til bussturen til Lusaka. Flere kjente kom innom for å si ha det, noe som var veldig koselig.
Halv 8 dukket Mr. Mupoti og en venn opp for å hente meg, Carina, Anne Grethe, Cathrine og Benjamin. Var veldig rart å ta farvel med mamma Alice og de andre ved Wilma, siden det ikke føltes ut som vi skulle reise. Zambia har vært hjemmet vårt de siste 3 mnd, og vi har blitt såpass vant med dette livet at det er uvirkelig og skal reise ifra det. Og sannsynligvis går det ikke opp for meg at vi reiser før jeg faktisk sitter i Amsterdam eller i Bergen. Anyway, vi kom oss til busstasjonen, hivd inn all bagasjen(vi hadde utrolig mye, følte meg skikkelig afrikansk:P) og presset oss sammen bakerst i bussen. Flaks at vi bare hadde med oss Benjamin, for med både han og Robert hadde det ikke vært plass i det hele tatt! Hele bussturen satt vi klemt sammen skulder til skulder, og hvor mye av tiden jeg egentlig sov er usikkert, men hver gang jeg åpnet øynene kjørte vi fremdeles. Vi var vel fremme i 4-tiden men siden det var mørkt satt vi i bussen til sola sto opp. Det er ikke trygt å gå ut i mørket, og samtidig er det ikke lov til å gå ute mellom visse tidspunkt på natten. I 6-tiden fikk vi gå ut, og ble da hentet av en fyr vi kjørte med sist gang vi var i Lusaka som ble anbefalt av en nonne. Han kjørte oss til Chachacha Backpackers hvor vi fikk rom og spist frokost. Jeg og Cathrine hadde handlet inn litt mat til bussturen som vi ikke hadde spist, og jeg følte virkelig jeg var på tur når vi satt der med rundstykker med banan og jordbærsyltetøy:p Vi tok så turen til SOS Childrens Village her i Lusaka, som var grunnen til at vi dro en dag før de andre. Her ble vi ganske fort sjokkert over hvor annerledes det var enn i Livingstone. For det første var området utrolig mye større enn i Livingstone, til tross for at det er like mange hus i begge SOS`ene. Også husene var større her, pluss at husene hadde hager og åker-flekker. De hadde en mye mer ordentlig fotballbane + basketballkurver og klinikk. SOS Lusaka ble offisielt åpnet i 2000, i forhold til SOS Livingstone som ble åpnet i 2008. Så noe av grunnen til forskjellen ligger jo her, men i tillegg er det i Lusaka hovedkontoret er, og her mesteparten av pengene går. Det var i alle fall spennende å se forskjellen, og det skal bli enda mer spennende å besøke barnebyen i Bergen i neste uke!
Etterpå dro vi på subway i sentrum og spist lunsj før vi dro hjem til chachacha og hang her hele kvelden.

Og i morgen vender vi nesen hjemover. Flyet fra Lusaka går 11.05, og vi er da fremme i Nairobi i 16-tiden. Her må vi vente veldig lenge, tror flyet til Amsterdam går i 22/23-tiden. Halv 6 lander vi i Amsterdam, og har litt over to timer før flyet til Bergen går. Lander i Bergen litt over halv 10, og her skal jeg igjen vente til kl. 13.30 da flyet til Trondheim går. Forhåpentligvis går alt dette etter planen, og vi kommer oss hjem. Det skal bli godt å komme hjem;)

Ellers kan jeg nevne ting jeg gleder meg til når jeg kommer hjem:
1. En varm dusj/bad
2. Melk
3. Hvitost
4. Alle kjente og kjære(Ja, dere kommer faktisk under osten og melken:p)
5. Å ikke bli kalt muzungu mer!
6. Norsk mat
7. Slippe alle disse dyrene – begynner å bli en smule lei av edderkopper, kakerlakker og mygg nå
8. Slippe unna visse andre impåslitne mennesker her i Zambia, og deres ”Can you forgive me?”
Derimot gruer jeg meg til å dra fra Zambia pga:
1. Alle de snille folka vi har blitt kjent
2. Mine ”10 søsken” som jeg har bodd oppå i 3 mnd! Vi er ganske så forskjellige, men vi har allikevel kost oss masse denne tiden.
3. Å ikke dele rom med Carina og Anne Grethe. Har aldri delt rom med to andre før, men jeg har elsket det – til tross for rotet deres:p
4. Wilma – elsker huset til tross for kakerlakkene og taket som sikkert snart ramler ned
5. Varmen
6. Den billige maten og drikken
Er sikkert utrolig mange ting som kan nevnes, men dette er i alle fall noe.


Ellers tenkte jeg å komme med litt informasjon her, som jeg syns har vært interessant å lese om. Læreren vår, Ane, har hele tiden dukket opp med nye bøker og hefter som vi kunne lese, og som har vært ganske relevant i forhold til at vi er i Afrika;
• Gjennomsnittsinntekten i Afrika sør for Sahara er 600 dollar per år.
• Nesten 50 % av Afrikas befolkning sør for Sahara lever på mindre enn en dollar dagen.
• Afrika har mer enn 2,5 mill tuberkulosesmittede. Dette utgjør omtrent 29 % av hele verdens smittede.
• 5000 mennesker i Afrika dør hver dag av tuberkulose.
• Dødeligheten i Afrika er på 81 av 100 00. Det er den høyeste dødeligheten i verden.
• 50 % av pasienter med hiv/aids smittes av tuberkulose.
• I 2006 levde 63 % av alle hiv-positive i Afrika sør for Sahara, det vil si 24,7 millioner mennesker.
• 2,8 millioner mennesker, voksne og barn, ble smittet av hiv i Afrika sør for Sahara i 2006.
2,1 millioner mennesker døde av hiv/Aids i dette området i løpet av året. Dette utgjør 72 % av verdens aids-dødsfall.
• Ifølge WHO er det i dag 57 land som har kritisk lav sysselsetting innenfor helsevesenet. Globalt mangler det 2,4 millioner leger, sykepleiere og jordmødre. Det mangler flest i Afrika sør for Sahara, og ironisk nok er mangelen størst i mange land der arbeidsledigheten er stor blant helsepersonale.
• Menneskene som jobber i disse landenes helsesektorer har nedslående arbeidsforhold. De får lite penger, liten mulighet til å stige i posisjon, dårlig oppfølging av overordnede og lav status. På grunn av dette drar folk heller til andre land som i vesten, og landene i Afrika blir sugd tomme for kompetansen.

Takk for denne gang, hvem vet hvor neste reise blir! Lover at jeg uansett skal blogge når den tid kommer;)
See ya at home peeps:D

Zig Zag-dag

Idag tilbringer jeg og Cathrine dagen på Zig Zag. Selv om vi har en oppgave som må skrives, er det også andre ting som må gjøres - sjekke nettbank, oppdatere virusprogram, laste ned eventuelle artikler i forhold til oppgaven(denne delen har jeg ikke kommet til enda:P), lese VG, Dagbladet, Levangeravisa osv og oppdatere meg med hva som skjer i verden og søke feriejobb. Jeg begynner å bli en smule stressa nå i forhold til å finne en jobb. Altså, jeg kunne tenkt meg å hatt litt fri og slappet av, men jeg orker ikke å gå hjemme hele sommeren uten å ha noe å gjøre! Så nå har jeg sikkert for femte gang lagret søk på nav,finn og karrierestart.no slik at jeg får mail hvis det legges ut nye jobber. Ellers, om dere hjemme kommer over en utlysning av sommerjobb som ville passet meg, er det bare å sende mail:)

Ellers går mye av snakket nå i fly og vulkan. Noen av oss er litt nervøse for hvordan det blir å komme seg hjem om en uke, men vi får håpe at det ordner seg. Selv om jeg har blitt glad i Zambia og i mine kjære "søskenflokk på 10", så vil jeg hjem. Jeg savner alle hjemme, begynner å savne maten og er klar for å komme hjem. Og sånn er vel vanlig også,når man vet at et opphold går mot slutten.
Resten av tiden går til å skrive oppgave, drive intensiv soling og kjøpe de siste suvenirene. Jeg har levert inn noe stoff til en syerske som skal lage to kjoler. Gleder meg til disse er ferdige!

Denne helgen føler jeg faktisk at vi har gjort noe. Tiden begynner å renne ifra oss, så ting blir gjort for siste gang. Jeg og Cathrine startet fredagen på happy hour på Rhapsodys(vår første og siste gang:p) hvor vi rakk to drinker før vi måtte skynde oss hjem til middag. The grillmaster Maren og resten av gjengen hadde ordnet grilling, noe som alltid var helt nydelig. Etterpå var det zambia-quiz, med vår Kenaste aka Renate som quizmaster. Aner ikke hvilken plass jeg kom på, men tviler på at det var så veldig bra resultat. En ting har jeg iallefall lært her nede; månen bruker 27 og en halv dag rundt jorda;)
En tur ut ble det også, med Fairmount som destinasjon. Fant fort ut at det egentlig ikke var stedet for meg siden jeg hadde en begynnende hodepine, og etterhvert banket hodet mitt i takt med musikken. skal iallefall ikke dra ut senere når jeg kjenner at jeg begynner å få hodepine.
Lørdagen sov vi lenge, og tilbrakte de første timene ved bassenget. På ettermiddagen dro jeg, Renate,Stine,Juliane,Cathrine og Anne Grethe på Booze Cruise, hvor vi fikk middag og drikke og to timer på zambezi river. Fikk sett solnedgangen og koste oss masse. Vel, hjemme tok vi med oss bord og stoler ut ved bassenget, og satt der å koste oss resten av kvelden. Det ble også en liten dukkert i bassenget.

Vel, kjenner at jeg ikke orker å skrive så mye akkurat nå, har uansett ikke noe å fortelle. Kan iallefall nevne at vi reiser til Lusaka tirsdag den 27 april, og starter hjemreisen derifra den 29 april. Men skikkelig reiserute blir nok langt ut i løpet av uken;)
Kos dere masse hjemme, og nyt tiden mens jeg ikke er der:p


solnedgangen på booze cruiset:)

solnedgang på Wilma:)

Jambo!(hallo) Hakuna Matata(ingen bekymringer), Simba(løve), kilevi(alkohol)! Litt swahili gikk inn etter 10 dager;)

O hoi så lenge det er siden jeg har blogget nå!
*legger meg ned på kne og klapper mens jeg sier sorry sorry*.
Dette var hverdagen vår før vi dro på ferie, mens nå er det bare Wilma.(for dere som ikke har fått det med dere, det er der vi bor). Vi har nå vært hjemme siden mandagsnatta, og siden da til i dag fredag har jeg vært utenfor døren i sånn ca. 4/5 timer. Hvorfor? Vel, så å si hele tirsdagen lå jeg i senga, svetta og frøs om hverandre og kokte rett og slett. Som Cathrine sa da hun tok på meg; ”FY!”. Hadde det ikke så bra med meg selv den dagen, og må vel innrømme at jeg syntes veldig synd på meg selv også. Men onsdagen var jeg bedre, feberen hadde sluppet taket og det var bare den ekle nesen og forferdelige hosten igjen. Og siden jeg faktisk greide å stå oppreist i et par timer, benyttet jeg likeså anledningen til å rydde på det bomba soverommet til meg, Carina og Anne Grethe. Altså, jeg vet at f.eks min kjære søster ikke tror på at jeg er en ryddig person, men jeg prøver i alle fall! Greit at det er litt rotete, men når man nesten ikke kommer fram på gulvet – da er det nok! Så jeg svinset rundt og holdt vel på i sikkert 4 timer. Fikk nå ryddet i kofferten, fant en pose med kjolen jeg badet i havet med som absolutt skulle vært levert inn til vaskeriet, men som jeg da selvfølgelig glemte når jeg leverte inn alle klærne til vask på tirsdagen. En smule sinna Marianne altså.
På kvelden prøvde jeg å se så bra ut som jeg kunne(til tross for at jeg følte meg en smule oppblåst i ansiktet) og vi alle(foruten Cathrine,Veronica og Maren) dro på Rapsodys` for å spise med Anne Grethe sine foreldre. Var veldig gøy å møte de, spesielt moren som da kommer fra Levanger. Herlig å høre en med-trønder;) Det kjedelige var jo at i løpet av middagen ble jeg kjempekaldt (feber?!?), potte tett og generelt veldig slapp. Yeye. Ble tidlig senga denne dagen for å si det sånn.

Torsdagen tilbringte jeg store deler i senga, hvor jeg så Dirty Sexy Money. Aldri sett det før, men å hoppe rett inn i andre sesongen var faktisk ikke så ille. Greit for å få tiden til å gå i alle fall. I 5-tiden dukket Ane opp, som er i Zambia igjen for å fikse litt saker og ting. Litt gøy at både jeg og Cathrine er skikkelige forkjøla, Maren har infeksjon i kroppen og har derfor vært en tur på sykehuset og andre begynner å ha litt vondt i halsen. Sist gang Ane var her var nemlig Cathrine, Veronica, Renate og Maren syk, så nå tuller vi med at det er Ane som forårsaker at vi er syke:p Men neida, jeg og Cathrine er vel selvforskyldt. Jeg var syk før vi dro på ferie også, men begynte å bli bra. Så var det vel ei vifte som ødela alt på Zanzibar. Men forhåpentligvis blir jeg fort bra, for å gå og hoste sånn som jeg gjør nå er ikke aktuelt i lengden.

Og en ting må nevnes; altså jeg gruer meg til å reise ifra dette stedet og menneskene her, men fly flate som jeg gleder meg til å komme hjem! Jeg har nemlig så utrolig lyst på melk! Natt til tirsdag drømte jeg at jeg og mamma dro på butikken og handlet 6 liter lettmelk og en liter skummet melk. Hvorfor akkurat det antallet aner jeg ikke, men lyst på melk har jeg i alle fall. Så mamma får hver så god å fylle opp kjøleskapet med melk;)(og for så vidt hvitost! Som jeg gleder meg til å gå og snavle!!) Gleder meg også til å ta et varmt bad, blir bare kaldere og kaldere å dusje her nå når temperaturen går nedover. Tipper jeg også snart får spørsmål om hva jeg ønsker meg av mat, og øverst på den listen tror jeg hjemmelagd pizza, fårikål og taco topper det meste. Så får se hva mine kjære foreldre og farmor kan fikse til meg da;)

Vel, da er det sikkert på tide å fortelle om resten av påskeferien min? Jeg tipper jeg uansett hadde det varmere enn dere:p
Mandag den 29 var jo bursdagen min, og den ble egentlig for det meste tilbragt ved bassenget pga av heftig fjære. Men det gjorde ikke så mye det, er ikke så ofte jeg gjør det på bursdagen min;) På kvelden gikk vi på leting etter et nytt spisested siden jeg var en smule lei av maten på Paje By Night, og ble da fulgt av våre kjære masaier. Disse guttene er liksom vakter på hotellene omkring, men våre masaier kunne absolutt ikke stoppet noen fra å gjøre noe galt, så tynne som de var. Ikke mye engelskprat heller, så de fulgte egentlig etter oss, bablet ivei på swahili og trodde vi forsto. Jadda. Endte nå opp på Paje By Night siden vi ikke fant noe annet sted med mat vi ville ha, og hadde for så vidt en fin middag:) resten av kvelden tok jeg en ringerunde og fikk snakket med mamma og pappa, farmor, mormor, ringte Daniela(og spurt henne om hun visste hvilken dag det var:p) og snakket vel sikkert en time med søsteren min. Veldig koselig altså:D

Tirsdag 30 våknet vi halv 6, klare for å svømme med delfiner! Uten noe mat i magen satte vi kursen sørover, og kjørte vel i en halvtime. Ut i en båt, på med svømmeføtter og dykkemaske og klare til å svømme! Jadda, jeg har vel kanskje en gang tidligere i mitt liv svømt med svømmeføtter, og det var så vidt jeg kan huske i 2005, så jeg grudde litt. Men greit, jeg satt der klar og speidet etter delfinene. Plutselig var de der, folkene vi var med ropte hopp og alle hoppet utti. Jeg satt igjen og bare ”what” før jeg fikk plumpet meg utti. Mitt kjære undervannskamera var med, med fant fort ut at det bare var tull, hvordan skulle jeg fokusere på å ta bilde når jeg surret rundt og prøvde å se delfinene? Etter den andre gangen ut i vannet ga jeg fra meg kameraet til Cathrine, som så på det hele på trygg avstand i båten. Uten kameraet fikk jeg mer fokus på å se også, og fikk sett en hel skokk av delfiner(eller de samme om og om igjen, det er jo uvisst). Gøy var det i alle fall! Hele turen varte vel 2 timer med båtturen fram og tilbake, og på slutten kjente vel nesten alle at det var nok saltvann og kaving:p Det verste var at en av de nest siste gangene vi skulle hoppe utti satt jeg helt klar; svømmeføttene var på, dykkemasken med den pustegreia var godt plassert i munnen min og jeg var KLAR!
Men så forsvant da selvfølgelig delfinene:S Syns det er ganske kult å ha svømt med ville delfiner, selv om jeg ikke var borti dem, og det var absolutt verdt pengene:D
Resten av dagen slappet vi av før vi gikk opp til hovedveien og ventet på skyss til en quiz et sted:p Vi gikk litt tidligere for å dra innom ”butikken”, men den var selvfølgelig stengt. Skulle tro vi tiltrakk oss unger, for plutselig sto det en skokk og bablet i vei på swahili(of course).
Ble vel kvitt de etter en halvtime, og ble så plukket opp av taxien. Kom oss på quizen, deltok siden det er det viktigste og lot de andre vinne;) Jeg imponerte med kunnskap som hvor Napoleon ble beseiret(Waterloo) og hva svømmeren som fikk 7 gull het(Michael Phelps).
Onsdag til fredag ble tilbragt ved sjøen hvis de var ”nålles” flo, ellers ved bassenget og rett og slett lade batteriene.
Fredag 2 april var vi klar for vår siste kveld på Paje, som ble avsluttet med en fest på vårt hotell. Folk kom fra her og der, og plutselig var vi omringet av hvite! En smule skummelt:p
Vi fikk i alle fall danset, ledd og hatt det utrolig morsomt. Nattbading ble det også tid til, godt bevoktet av våre kjære masaier. Siden vi likeså var våte, hoppet vi i bassenget for å få ut saltvannet av klærne. Bedre med klor? Vel vel.. Hele kvelden ble rundet av i ekte paradise hotell-stil – noe mer trengs vel ikke å si? Noen våknet i alle fall opp en smule forslått neste dag og ganske så fyllesyk(og nei, det var ikke meg, jeg måtte kjøre edru-kveld pga av mangel av lime og sprite i baren).

Lørdagen var vi klare til å forflytte oss, og etter en times kjøring var vi framme i Stone Town, hovedstaden på Zanzibar. Hadde en stopp innom Jambo Hotel hvor vi hadde prøvd å bestilt overnatting men altså ikke fått det til og endte derfor opp på Abdullah Guest House. Rom for 10 dollar var greit, og vi flyttet inn. Oppdaget fort at vår nærmeste nabo var en moské under formiddagshvilen, men jeg klarte faktisk å stenge det litt ute,hehe.
Vi gikk nå litt rundt i Stone Town, fikk kjøpt litt småting før vi møtte på en fyr som kunne litt norsk. Han viste oss Livingstone Bar, hvor vi fant fem kjente fjes sittende. Nord møtte sør, og det gikk faktisk bra! Siden vi var gjenforent tok vi oss likeså en middag sammen, før lag sør(oss) takket for oss og gikk hjem. På veien gikk vi forbi et par lukushoteller som vi fant ut at vi ville ta inn på dagen etter, og fem glade jenter tok derfor turen bort til African House, et gammelt hotell med restaurant og bar på toppen. Inntok en moijto før vi vandret fornøyd hjem til vårt lille ”fengsel”;)

Søndagen sto vi opp i rett tid, pakket sammen og dro for å sjekke om luksushotellet hadde noen ledige rom. Det hadde de selvfølgelig ikke, så vi endte opp med en liten kjøretur. Fant tilslutt et fint hotell, Zenji Hotell hvor vi fikk et rom der vi alle kunne sove, med det passende navnet 1001 natt;) Det beste med hotellet var vel at det var varmt vann! Herlighet for en luksus det skal bli å komme hjem å kan dusje i varmt vann!
Siden dette var vår siste dag på Zanzibar, bestemte vi oss for å ta turen til Prison Island og dro ut på en tretimers tur. Først var det snorkling ved et korallrev, noe som var første gangen jeg så. Utrolig mye fint lagd av naturen, og gøyale fisker;) Jeg storkoste meg, og kunne sikkert ligget der enda:p Men vi ville også se skilpaddene som fins på øya. Det er nemlig helt spesielle skilpadder der; gigantiske landskilpadder! De kan bli opptil 300 år, og den eldste de hadde der var 182 år. Utrolig gøy å oppleve de også, begynner virkelig å ha sett mange dyr!( Jeg og Carina så to kameler når vi gikk fra ”butikken” til hotellet vårt i Paje en dag, begge to sperret øynene opp og trodde ikke helt det vi så. Var ikke akkurat forberedt på å se de, hehe) På kvelden var det middag på en restaurant med en haug av hvite; det skal virkelig bli rart å komme tilbake til Zambia hvor det nesten ikke er hvite i forhold!

Mandagen startet vi hjemturen (kanskje takket meg siden ingen hadde på vekkerklokke, og jeg tilfeldigvis våknet) med ferja fra Stone Town til Dar Es Salam halv 10, kanskje bare så vidt med bagasjen. En fjott som arbeidet der tilbydde seg å ta koffertene våre, og siden vi nesten var ved båten trodde vi at det ikke kostet noe. Men idioten skulle ha penger, noe jeg absolutt nektet å gi ham. Er så dritt lei av folk som skal tjene på alt og ingenting, spesielt når det er ting jeg fikser selv. Cathrine måtte gi han pengene siden jeg absolutt ikke ville at han skulle tro jeg hadde gitt meg. Okey, jeg ble kanskje i overkant sint, men dere kjenner jo meg, skal ikke all verden til å tenne lunta innimellom. Vi og bagasjen kom seg nå på båten, og jeg sov så å si hele den 2 timer lange båtturen.
Fremme i Dar var det bare å ta taxi til flyplassen og begynne innsjekkingen. I både Zambia og Tanzania er det visst vanlig å ha sikkerhetskontroll før alt annet, så du må igjennom med koffert og alt. Her ville de jo da selvfølgelig se igjennom kofferten til meg og Carina(vi delte). De lette igjennom overalt, men ville ikke si hva de lette etter. Jeg begynte å lure på om de kanskje ville ha spritflaska som jeg hadde lagt nedi der, men de tok den nå i alle fall ikke ut. Ikke ville de ha skjellene til Carina heller, noe de andre prøvde å overbevise oss om var ulovlig å ta med ut av Tanzania. Well well, de lot nå oss gå med kofferten og vi kom oss på flyet. Vel framme i Zambia var det å fikse buss til lag nord som ikke hadde bestilt buss. Men det ordnet seg det også, og kl 20 rullet vi ut av Lusaka og kjørte mot Livingstone. Jeg – en smule forkjølet ble egentlig bare verre og verre, og må vel ha hørtes ut som jeg var dødssyk der jeg hostet, kaldsvettet og plutselig frøs. Kl. 2 på natten så jeg plutselig noe kjent omkring meg, og oppdaget at vi var hjemme! Og der sto også vår kjære Mr. Mupoti(taxi-sjåføren vår)
klar for å kjøre oss hjem. Hjemme var også lag nord og alle kunne gå til sengs.

Og da har jeg vel faktisk fortalt alt som har skjedd! Påska ble i alle fall offisielt avsluttet med påskequiz hvor jeg var quizmasteren og guttene prøvde å resonnere seg frem til svarene;) Litt imponerende kunnskaper de sitter inne med, hehe.
Og om dere syns dette blogginnlegget var noe drygent langt, så kan dere tenke på at det faktisk er tre uker til jeg er hjemme! På denne tiden om tre uker sitter jeg i sofaen hjemme på Skogn og sikkert fryser:p Men gleder meg masse til å se familien igjen:D

Zan zan zanzibar:D

Ferien startet torsdag den 25 mars etter en fantastisk dag hvor jeg, Stine, Renate og Juliane hadde en kjempekoselig lunsj med folkene fra sosialkontoret. VI hadde fremkalt bilder av snø, oss i bunader og bilder fra sogndal som vi ga til dem, en sjokoladeplate og et kort. Dette ble de jo utrolig glade for, og enda gladere ble de når Renate dro opp konvolutten med penger til utdanning av barn. Det har nemlig vært Renate sitt bursdagsønske, så folk har satt inn mye penger til å slette sosialkontorets gjeld til forskjellige skoler og for å sende barn på skole. Fra et visst alderstrinn koster det penger å gå på skole, og når mange av familiene er så store som kanskje 6-8 barn, er det mye penger som må betales. Det var derfor utrolig gøy å overrekke pengene til sosialkontoret, og de ble utrolig glade.

Resten av dagen ble brukt til å pakke, stappe alle sine kofferter inn på rommet til meg, Carina og Anne Grethe siden AG skulle være på Wilma til lørdagen(reiser til Sør-Afrika) og spise middag med Cathrine,Maren og AG. Denne middagen bestod av salat,bakt potet og kylling stekt i tacokrydder! Guri malla så det det var!
Litt før kl 20 ble vi hentet av vår faste taximann, Mr Mupoti og to venner. Det var veldig rart å si ha det til Anne Grethe, og jeg vet det kommer til å bli rart å ikke være sammen hver dag. Var liksom en liten forsmak på hvordan det skal bli når vi er ferdig med dette. Det som er så bra er at Anne Grethe har slekt i Levanger, og er der hver sommer:) Så vi har allerede planer om å møtes, hehe.
På busstasjonen var et par av våre venner for å ønske oss god tur. Og jeg tror faktisk vi nesten dro på tiden, 20.30. Alle var forberedt på å sove, men det viste seg å bli litt problematisk. Det ble nemlig spilt kjempehøy musikk! Men etter en time eller to spurte Juliane om de kunne skru ned, og da skrudde de faktisk av! Jeg fikk vel sovet litt på turen, men tror ikke det var kjempemasse. I 3-tiden var vi fremme i Lusaka, men fikk ikke lov til å gå ut av bussen før i halv 5 tiden når det begynte å lysne. Maren hadde ordnet en avtale med en nonne om at hun skulle fikse med taxi for oss, og han dukket opp etter hvert. Vi fikk presset koffertene inn i to taxier, og kjørte så til flyplassen. På vei ut av busstasjonen kom det noen menn løpende bort til taxien og begynte å bable til meg. ”Nei, d her orke æ itj” utbrøt jeg og trykket på vindusknappen:p Ble litt latter fra de i baksetet,haha. Og på vei til flyplassen spurte jeg taxisjåføren om hvor varmt det ble på dagen(siden det sto et sted at det var 19 grader,klokka var da rundt 5/6) men da fikk jeg informasjon om bygningene og områdene hele veien til flyplassen. Jaja..

Etter to timer på flyplassen, etter å ha betalt 25 dollar for å få fly, gått igjennom sikkerhetskontrollen for så å sjekke inn kom vi oss på flyet hvor jeg tror nesten alle sov. Vi landet i Dar Es Salam kl 13, og gikk for å ordne med visum. Begynner å bli en smule lei av å hele tiden skrive ned informasjon om meg selv nå! Her måtte vi også betal 50 dollar for å få visum.
Kom oss i taxi og ble kjørt til ferjekaia, hvor vi fikk kjøpt tur retur-billetter. Vi fikk også hjelp av fem/seks menn som visstnok jobbet der til å bære koffertene, til tross for at iallfall jeg prøvde å bære den selv. Etter at de hadde båret baggasjen 100 meter, var vi ved kaia, og mennene skulle selvfølgelig ha penger. Ble en ganske heftig diskusjon siden de skulle ha 10 000 schilling hver, noe som er nesten 50 kr. De fikk vel en 10 000 på deling, + at alle fikk 50 kwatcha hver. De visste vel ikke hvor mye det er, for det er nemlig ikke mer enn et par øre:p
Kom oss i alle fall unna dem og inn på båten, som tok omkring to timer. Jeg sov vel så å si hele turen tror jeg. Fremme på Zanzibar tok jeg, Maren og Cathrine farvel med de andre, og vi dro til Paje, et sted på østkysten. Her hadde vi ordnet med hotell og gledet oss veldig til å komme frem. Men turen var ikke over ennå, for da vi kom utenfor havna og så taxien vår tenkte vi vel alle vårt, men satte oss inni, vi har jo tross alt sett verre i disse mnd i Afrika. Men den bilturen tror jeg alle var ganske så nervøse. Folk kjører jo som noen tullinger her, og jeg følte det var et under at vi ikke krasjet. I tillegg har jo ingen av disse bilene (som garantert må være vraket fra Europa) bilbelte i baksetet. I Zambia er det bare påbudt med bilbelte i framsete, mens her i Tanzania vet jeg ikke. Jeg følte meg i alle fall ikke trygg der jeg satt i baksetet og sniffet inn bensinlukt. Alle var ganske slitne etter turen, og den en og en halve?!? bilturen ble for det meste tilbrakt i stillhet, foruten når taxisjåføren prøvde å snakke til Maren på uforståelig engelsk. Det var også flere ganger vi ble stoppet av politi eller lignende, da sa taxisjåføren at pga av at vi var turister, måtte han betale for å la oss passere. Vi bare okey?!? Aner ikke hva dette gjaldt eller noe, vi betalte i alle fall ikke noe.
Var vel framme i Paje i halv 8-tiden, og da var vi ganske så slitne. Fikk sjekket inn, tatt en dusj og spiste så middag. Satt litt på data`n siden det er internett her, og la oss vel i 12-tiden. Da var det full fest i restauranten - men allikevel greide vi faktisk å sovne, så slitne var vi!

Lørdagen sto vi opp i 9-tiden, spiste frokost og gikk så på stranda. Og for ei strand det var, var rett og slett herlig! Men etter 15 min på den stranda hadde vi allerede fått farge, så vi endte etter hvert opp i bassenget hvor det var litt skygge, og mer kjølig. Men vi fant ut at vi måtte få tak i litt penger, og fikk derfor bestilt drosje og dro til byen.(Det var en fjott som hadde sagt til oss i Dar Es Salam at vi kunne få ta ut penger hvor som helst på øya, men det var jo selvfølgelig ikke sant). Ble i alle fall kjørt av en koselig fyr som tok oss med til sikkert 4 ulike minibanker for å få ut penger – noe som ikke gikk. Plutselig stoppet han ved et marked og sa at disse skal vise dere rundt. Og der sto det altså to gutter som visstnok var guider. Men det ble en utrolig fin dag, fikk kjøpt stoff som vi skal ordne kjole ut av, sarong, safran til farmor(var utrolig billig, så måtte jo kjøpe), postkort, solkrem, fikk omvisning i Stone Town og koste oss masse. Endte til slutt opp i restauranten på African House, et gammelt hotell hvor de hadde kjempeflott utsikt til havet, gode drinker og vannpipe(som vi ikke brukte da). Vi ble hentet av taxi-mannen vår igjen, og dro så tilbake til Paje. Der ble kvelden tilbrakt med middag og avslapning:)

I dag har vi egentlig ikke gjort stort, på grunn av regn. Etter frokost ble det likeså en drink og maxi-yatzi – er man på ferie så er man på ferie. Så her har vi sittet da, med pcen, et par drinker til og rett og slett bare slappet av. Carina og Veronica kom utpå dagen her i dag, og skal være med oss resten av oppholdet.
Det blir nok å gå ut å spise etter hvert, og feire Maren sitt 5årsjubileum med sin Heine:)

Noen bilder:

Avslutter med bilde av vår innholdsrike dag;)

Om en uke er jeg i Zanzibar!:D

Og om jeg gleder meg? Føler meg som et lite barn som går å gleder seg til bursdagen sin;) For dere uopplyste mennesker som ikke vet det, så har jeg altså bursdag 29 mars! Har en følelse av at det uansett blir en spesiell bursdag, ikke bare pga av at jeg er i Afrika, men også fordi jeg skal være på stranda, bade i saltvann og selvfølgelig er omringet av fantastiske mennesker:) Avreise er altså 25 mars, da tar vi nattbussen til Lusaka. Flyet til Dar es Saalam går vel i 6-tiden på morgenen den 26 mars. Derifra tar vi båt over til Zanzibar, eller som øya egentlig heter; Unguja. Zanzibar er nemlig navnet på to øyer, den vi skal til og Pemba Island. Så nå vet dere det;) Der skal vi være til 5 april, så det blir en lang ferie:)
Men først er det altså fire arbeidsdager på sosialkontoret..

I denne uken som har vært har jeg og Juliane jobbet på Lubasi Home, et barnehjem for foreldreløse og sårbare barn. Mange av barna her har ingen familie til å ta vare på dem, og mesteparten har blitt foreldreløse pga aids. Livingstone, som har en populasjon på omkring 114 000 mennesker(ifølge lubasihome.org) har den høyeste forekomsten av aids i Zambia, hvor 31% av den voksne befolkningen er hiv-positive.
Ungene er i alderen 4 opp til 17/18 år, så det er stort sprang mellom de. Barna blir valgt ut av sosialkontoret, som får inn meldinger om barn som har det fælt/lever på gaten.
På Lubasi har de som mål å ta vare på dem, lære de til å ta vare på seg selv før de evt blir tatt inn i familier eller klarer å ta vare på seg selv.
Jentenes og guttenes soverom ligger på hver sin side av kjøkkenet og et rom som brukes til alt fra spisestue til klasserom, og det er vel 12 senger på hvert rom. De har også bygget et lite hus hvor seks eldre jenter kan bo og lære seg å klare seg selv. Ellers har de en stor hage hvor de kan dyrke forskjellige ting, et hus med kyllinger(som visstnok skal drepes om en uke – noe vi er veldig glade for skjer når vi ikke er der) et stort område hvor de kan leke, spille fotball osv og to paviljonger hvor det er greit å sitte når det er sol:p
Vi var der fra mandag til fredag, og storkoste oss virkelig! Ungene var kjempesøte og vi lekte masse med de. Det var ikke så lett å komme på leker som passet de, men det ble litt klappeleker, hoppetau, fotball,synging og litt forskjellig andre ting. Men vi ble også satt til å gjøre det ”mødrene”(tror det er seks kvinner til sammen som går skift, de passer på barna, lærer dem engelsk osv) og barna gjør av plikter, slik som å vaske klær. Jeg er ganske sikker på at vi skapte mye latter den første dagen når vi vasket. For to jenter som aldri har håndvasket klær i sitt liv er visst et ganske komisk syn vil jeg tro. Vi sto nå og skrubbet og styrte på mens de prøvde å lære oss det hvordan vi skulle gjøre det. Etter to timer var knoklene ganske såre, og alle klærne var vasket. Vi fikk høre at de skifter klær 3 ganger på dag, noe vi syns er drygent unødvendig når det fører til så my vasking:p Det har i alle fall blitt en time vasking hver dag, så jeg vil si jeg har blitt litt bedre til det;) Men en ting skal jeg si, jeg gleder meg til å komme hjem til vaskemaskinen!
En av dagene fikk Juliane beskjed om å gå til paviljongene mens jeg ble sendt inn i spisesalen/klasserommet. Der satt de eldste og hadde i oppgave å finne ord inne blant mange forskjellige bokstaver. Jeg visste ikke helt hva det var meningen at jeg skulle gjøre, så jeg satt der, så etter om de hadde funnet alle ordene og hørte på at en gutt satt og leste.
Juliane hadde sittet å fortalt en historie om Jesus, og fant seg selv preike om at det viktigste var å være venn med Gud. (Barnehjemmet blir drevet av blant annet folk fra den katolske kirken, derfor går alle barna i kirken, de har morgenbønn hver dag og følger regler passende til religionen. Vi spurte nonnen som jobber der om barna måtte tro på kristendommen, og da fikk vi til svar at nei, men alle vil det. Merker at jeg blir mer og mer tankefull i forhold til religion; hvordan folk klarer å tro på at Gud er der for de når de lever i slik fattigdom?)
En annen dag hadde jeg og ei jente grammatikk-trening. Hun sa et ord som jeg skulle skrive, og jeg likeså. I forhold til alder er de mye svakere i engelsk enn det jeg vil tro norske er, noe som kommer av at ikke alle har gått på skole.
Ellers kjøpte jeg og Juliane leker for 150 000 kwatcha (tilsvarer litt under 150 kr kanskje), slik som lekebiler, tegneblokker, tesett og typiske barneting. Vi kjøpte også en bok til alle barna, pluss en penn og en kjærlighet. Dette la vi under hodeputene til alle slik at de skulle finne det om kvelden. Men det gikk jo selvfølgelig ikke slik. Noen oppdaget det veldig fort, og plutselig sprang mange rundt med kjærligheter i munnen. Det viste seg at en gutt hadde vært å rappet flere kjærligheter og penner fra jentenes værelser, noe som var veldig dumt, men lite vi kunne gjøre med. Vi hadde jo bare med en kjærlighet til alle. Typisk at det skulle bli sånn.
Vi fikk høre at de hadde mange frivillige som kom innom og arbeidet en dag eller to, men vi var faktisk de eneste som hadde vært så lenge som ei uke! Det er jo derfor ikke så merkelig at ungene ikke trodde at vi kom tilbake etter dag 1, når de er vant til at folk kommer og går.

Av andre ting som har skjedd denne uken er:
* Anne Grethe flyttet inn på rommet med meg og Carina. Hun har nemlig bodd på alenerom fram til nå, men nå ville Robert og Benjamin også gjøre det. Benjamin har nå flyttet inn på rommet til Anne Grethe, Robert bor alene på deres gamle rom og Veronica beholdt sitt rom. Veldig koselig å ha en ekstra romkamerat, til tross for at hun er den som er senest hjem fra byen;)
* Bursdagsfeiring av Veronica: Når man har bursdag får man lov til å bestemme hva man vil gjøre, derfor ble det middag på Ngolide Lodge, hvor jeg bestilte meg Chicken Tikka Masala som viste seg å være ganske så sterk til å være medium sterk. Alle slet vel litt med dette, Benjamin måtte vente en evighet på milkshaken sin, og når den endelig kom klarte servitøren å miste den ned slik at både Anne Grethe og Stine fikk en dæsj på seg:p Men etter litt latter var det tid for å åpne gaven, hvor vi hadde gått sammen for å kjøpe en mp3-spiller.(Veronica har nemlig ikke dette, og har gått å lånt av Maren en god del. ) Denne ble hun selvfølgelig veldig glad for, og resten av kvelden gikk det ikke ann å prate til henne;)
*Bursdagsfest for Renate: Stor vellykka fest hvor med mye dansing og glede. Fra sosialkontoret kom dogutten Alfred, the big boss Mr Mono og sosialarbeiderne Kawana og Yvonne. I tillegg kom også sjåføren for sosialkontoret, siden noen tross alt måtte kjøre de andre:p
Også Barbara og Fidelice kom, i tillegg til læreren til Maren og Veronica, to jenter fra nabolaget, og et par stk til. Vi var vel til sammen 24 stk tror jeg, så det var utrolig koselig. Robert hadde en liten minikonsert til ære for bursdagsbarnet, og til og med Benjamin tok tak i mikrofonen en gang og sang litt ”I appreciate you”;) Til og med mamma Alice danset litt mellom oppvasken!
Det ble dansing til i halv 3-tiden, da tror jeg den siste drosjen dro med de som skulle ut. Jeg og Maren var ikke i form(jeg har selvfølgelig klart å bli forkjølt og hoster noe helt sykt innimellom) så vi la duker til vask før vi gikk å la oss.
*Losi party: Jeg, Carina og Anne Grethe dro av sted i schatenga(et tøystykke man knyter rundt livet) til Rhapsody`s hvor altså losiene(som er en stamme) hadde en fest. Den begynte jo selvfølgelig ikke før i halv 10-tiden, pga av at vi ventet på en minister. Snakker vi Afrika eller? Det ble holdt taler, ministeren snakket om hvor flotte disse losi-kvinnene er, og at de danser så mye bedre enn andre.(litt utilpass kanskje? Var jo bare oss tre pluss en tysker som satt litt lengre borte) Etter litt mat fant vi ut at vi heller dro hjem, siden vi var litt småslitne. Jeg og Juliane hadde planer om å se film, men det var ikke pcen til Stine enige i, så det ble senga i 1-tiden.

Ellers:
*I hverdagen vår møter vi mange mennesker som er nysgjerrige på hvordan livet i Norge er, om vi er gifte(de blir like sjokkerte hver gang at alle vi 11 er ugifte), hvilken religion vi har osv osv.
Det er ei i gruppen som har vært sammen med kjæresten sin i 8 år, og for flere zambiere er det veldig rart at hun ikke er gift eller i det minste forlovet. Vi prøver å forklare de at vi ikke er så raske med å gifte oss, men det forstår de ikke.
Også det at vi ikke er noe religiøse mennesker forstår de ikke. Selv om noen av oss egentlig er kristne, går vi jo ikke i kirken. Det er nesten litt artig å si at man ikke er kristen, for de forstår ikke det at det ikke går ann å tro på noe. Vi får alltid høre at ”You must belive in something?!?” Well well..
* Tidsaspektet: For oss nordmenn er tid veldig viktig. At man kommer til den tiden som er avtalt blir sett på som et høflighetstegn, og kommer man for sent er man altså uhøflig. Her i Zambia fungerer det ikke sånn. Tid er relativ, og avtaler man å møtes klokka 2 er det stor sjanse for at ingen kommer før 3. Man kan si det slik at tiden kontrollerer oss nordmenn, mens zambierne kontrollerer tiden selv.
Ja, dette ble jo en innmari langt blogginnlegg! Men hvem vet når jeg kommer til å skrive neste gang?
Til info så fungerer altså ikke min zambiske mobil når jeg er i tanzania, pga at det bare er kontanttelefon. Så om dere skal ha tak i meg, har jeg med meg min norske mobil.

Kos dåkk!!:D

p.s: Om noen er i det gavmilde hjørnet, stikk innom Renate og Robert sin blogg; www.zimzalazambia.blogg.no

Snart halvveis i oppholdet!!

Nok en uke er over, og det føles som om ukene går enda raskere. Kommende tirsdag er vi faktisk halvveis i oppholdet, noe som føles veldig merkelig. Og sannsynligvis kommer den resterende tiden til å gå enda raskere, siden vi skal ha en tidagers ferietur til Zanzibar i påsken! Kan ikke beskrive hvor mye jeg gleder meg til strand, saltvann og ferie. Samtidig har jeg bursdag når vi er der, noe som blir enda mer fantastisk. Hele gjengen reiser sammen, med unntak av Anne Grethe som reiser til Sør-Afrika med sine foreldre. Avreise er altså 26 mars, og hjemreise 5 april. Can`t wait:D

Denne uken har vært kortere arbeidsuke pga av kvinnenes dag og ungdommens dag som var mandagen og fredagen. Mandagen sto en del av oss opp tidlig, og var i sentrum i halv 9-tiden for å se kvinnetoget. Men vi glemte vel litt at det er afrika vi er i, så vi måtte stå i sentrum og vente til omkring klokka 10 før det skjedde noe. Men når de startet var det gøy å se på. Kvinnene sang og danset, og toget var ganske langt.
I elleve-tiden gikk vi bort til posten, hvor vi ble plukket opp av en minibuss og kjørt til båt-cruiset som vi hadde bestilt billetter til. Det var en en og en halv times tur langs elva, som egentlig var litt kjedelig. Selv om det var varmt, var det ikke så varmt ute på elva så jeg satt å frøs nesten hele turen.
Resten av dagen gikk med til maxi-yatzi, pizza og manikyr og pedikyr til ca. 140 kr;)

Tirsdag dro vi på sosialkontoret, hvor vi for det meste satt å skrev søknader om skolepenger. Rundt i 12-tiden kom en av damene inn på kontoret og fortalte at ei som jobbet på kontoret var død. Alle ble jo sjokka av dette, og flere gikk hjem. Dette er altså den andre personen som dør mens vi jobber på dette kontoret. Selv om vi ikke kjente personen ble vi nokså sjokka allikevel, pga av at hun hadde vært i fin form 3 timer før.
Onsdagen fikk jeg være med Carina og Benjamin på jobb på SOS, hvor jeg fikk sett alle husene, lekt med en drøss av unger og jeg og Carina fikk tatt et intervju til oppgaven vår.

Torsdagen var jeg tilbake på sosialkontoret, klare for begravelsen. Men den ble utsatt pga av at moren til avdøde ikke hadde kommet fram enda. I Zambia er det vanlig at man venter i 3 dager før man har begravelse, og når man har den så holder man på hele natten, kanskje mer og hvis man har penger. Da samles familien og kjente hjemme hos familien, og spiser og snakker sammen. Dette kan bli veldig dyrt siden man må ha mat til alle, derfor tar noen å har begravelsen tidligere slik at de slipper at alle slektningene rekker å komme fram.

Fredagen var altså helligdag, så derfor brukte vi dagen på å skaffe oss schatengas(aner ikke hvordan det skrives, men det er et stykke stoff som man knyter omkring livet. Tenker å kanskje sy meg en kjole, men får se hvor god tid jeg får.) Fikk også tak i en kjole og en veske før vi dro på golfklubben og badet og slappet av. På vei hjem tok vår faste taxi-sjåfør, Mr Mupoti oss med hjem slik at vi fikk møte kona og barna hans pluss sett hvordan han bor. Var ganske greit å få sett det, for nå vet vi at det vi betaler han i taxi faktisk går der det trengs. På kvelden hadde vi grillfest hvor noen av våre nye venner kom + noen de inviterte. Jeg fant fort ut at jeg ikke orket å være sosial på engelsk, så jeg gikk å la meg i 12-tiden mens de andre etterhvert dro ut. Problemet var at det var ikke så lett å sove! Jeg har en tendens til at jeg drømmer/hallusinerer at det sitter noen innpå rommet mitt, og denne kvelden var det tre stk! Utrolig irriterende, for jeg er halvveis våken noen ganger, men sliter skikkelig med å fortelle meg selv at det ikke sitter noen der. Jeg har tidligere netter snakket i søvne, noe jeg er ganske sikker på at jeg ikke har gjort tidligere i mitt liv. Sannsynligvis er det vel malariatablettene som liker å tulle med meg, men kan ikke si jeg liker det.

Lørdagen dro jeg og Carina tidlig til Sunbezi Sun, et tre-stjerners hotell hvor studielederen vår(Svanhildur) og vernepleiernes studieleder(Unni) bodde. De var nede her et par dager for å intervjue neste års global knowledge-studenter fra zambia, samtidig som de skulle ha veiledning med oss. Jeg og Carina fikk nye ideer og tanker omkring oppgaven, så nå tror jeg vi vet mer hvordan vi skal gjøre det. Etterpå tok vi oss en gåtur for å se etter giraffene og zebraene som går ved hotellet. Hotellet ligger nemlig inni en park hvor det er impala(sånn hjortedyr), apekatter og som sagt giraff og zebra. For meg har det store vært å sett en zebra, så du kan tro jeg ble lei meg dess lengre vi gikk uten å se noen! Men så, når vi kom til et annet hotell så vi en hel gjeng! Og dere kan tro jeg ble glad;) Vet ikke helt hvorfor jeg er så fasinert av disse dyrene, men de er iallefall kule. Tok en hel haug bilder, og sang inni hodet mitt "se der går en zebra, men halen i sky":p
Etterpå slappet jeg og Carina av i bassenget og tok en haug med undervannsbilder. Man har det ikke mer moro enn man lager selv;) Spiste også lunsj med Svanhildur og Unni, hvor jeg bare måtte bestille med en cosmopolitan, som var helt herlig;) Etter litt mer lek og avslapping dro vi til Chrismar, hvor de andre var. Robert hadde bursdag, så det ble feiret med losi-hatt for hans del og badehetter på Renate,Juliane,Stine og Anne-Grethe. De så iallefall utrolig morsomme ut. Her og ble det lek i bassenget hvor det også var bar, så det ble to mojito for min del. Utrolig gode. Så dro vi hjem og koste oss, ga Robert gaver, fikk besøk av noen venner og dro så ut på Fairmount og danset til klokka var 4:p Er ganske spesielt å være ute, siden de afrikanske jentene danser så utrolig mye bedre enn oss. Men vi har det ganske gøy med å danse sære danser, så vi har det jo gøy.

Og idag har det ikke skjedd noe spesielt. Atter en søndag hvor man bare slapper av. Gleder meg til en ny uke hvor jeg skal være på Lubasi Home, et hjem for foreldreløse barn. Dette er faktisk finansiert av Rotary International, så jeg har fått beskjed av pappa om å ta bilder slik at han kan vise rotary-gjengen hjemme.

Noen bilder:


Apekatter som leker seg:)


Sunbezi Sun

Zebra!

“Raindrops are falling from my head”

Jeg har en tendens til at jeg går å synger på sanger inni hodet mitt, og de siste ukene har det vært raindrops are falling from my head. Vet ikke helt hvorfor jeg har gått og sunget på den konstant, men det kan vel ha noe med at det har regnet en del. Har i alle fall fått streng beskjed om å finne meg en annen sang, siden de andre er litt leie av å høre med synge den ene setningen:p

Mandag hadde jeg, Juliane, Renate og Stine tatt oss fri, så planen min var å vaske klær og sole meg hvis det var sol. Sto vel opp i 10-tiden og begynte å koke opp vann som da tok en evighet. De fleste av oss vasker det meste av klærne våre selv, fordi når vi leverer det inn vasker de det i kaldt vann. Altså, det blir jo ikke skikkelig rent som vi vil ha det. Derfor leker vi gamletid. I mellomtiden hadde Veronica stått opp, og hun var skikkelig dårlig igjen, nesten som på lørdag. Samtidig var Cathrine ennå dårlig, og Renate var heller ikke i storform. Så vi var egentlig litt rådløse om hva vi skulle gjøre, og ringte derfor Ane, læreren vår som har vært et par uker med oss. Hun kom og satt litt med oss mens vi diskuterte hva vi kunne gjøre med de syke. Etter hvert dro Renate, Maren og Cathrine av sted til Zimbabwe for å fornye visum. Jeg og Anne Grethe ble med Veronica på sykehuset, hvor det ble tatt malaria-test av henne. Cathrine kom også bort, og jeg var med henne inn til legen. Begge fikk medisiner og ble sendt hjem igjen med beskjed om å komme dagen etter.
Etterpå dro jeg, Anne Grethe og Carina å trente før det på kvelden var fellesmiddag som bestod av norsk gryterett med salat! Herlig å spise noe norsk;)

Tirsdag var vi klar til å jobbe igjen, så jeg og Juliane vandret avsted til jobben. Da vi kom dit viste det seg at hele kontoret var stengt denne dagen, pga av at en sosialarbeider som har ligget på sykehus i over en mnd nå var død. Så hele kontoret skulle derfor i begravelsen. Vi fikk tilbud om å være med, men siden vi absolutt ikke var forberedt på det, så sa vi nei. Vi har fått hørt at i begravelser her nede så hiver folk seg oppå kisten og hylgråter, så det er nok ikke helt som hjemme. Derfor måtte jeg og Juliane rett og slett bare gå hjem igjen. Da vi kom hjem var Carina og Maren på farten til å dra inn til byen, så da ble jeg med de inn igjen. Vi var innom et reiseselskap for å høre om de kunne hjelpe oss med å komme oss til Zanzibar, og de skulle sjekke opp påska og siste uka i april for oss. Så var vi i banken og vekslet en del 50 000-lapper til mindre, og deretter gikk vi på suvenir-shopping. I byen er det nemlig en 30-talls boder som selger malerier, skulpturer, smykker og mye annet. Fikk kjøpt meg et smykke og 6 giraff-skjeer som er ganske kule. Tenker å kanskje kjøpe noen skåler også, men foreløpig må jeg se litt og tenke,hehe. Deretter dro vi hjem å spiste lunsj før vi ringte taxi og dro til Maramba hvor de har et marked. Der vandret vi som sikkert de eneste hvite, men ble faktisk ikke plaget i det hele tatt! Det eneste var en fyllik som bablet til meg på lokalspråk + noen som ropte muzungu etter oss med en veldig sint stemme(da var vi på vei ut for så vidt). Inni dette market så fant vi en klesbutikk hvor jeg og Carina kjøpte oss like tubekjoler(min er mørkere enn hennes da) og Maren kjøpte seg en lang kjole som var helt nydelig på henne. Deretter vandret vi litt rundt, Carina kjøpte ei babylue til sitt fremtidige tantebarn og forelsket seg i forskjellige tepper som hadde passet perfekt i ei barnevogn på vinteren. Etter en liten pit stop på butikken dro vi hjem, og husker egentlig ikke hva vi gjorde resten av dagen:p

Onsdag var jeg og Juliane på jobb fra 8 til 17. Vi måtte intervjue en god del klienter som skulle ha busary(skolepenger). Jeg slet jo selvfølgelig med å forstå hvilke bokstaver som ble sagt, som a, e og i.
Ble i alle fall litt latter og stress da, men det var gøy å få prøvd det. Etter jobben dro vi hjem og slappet av før vi alle dro til golfklubben og hadde felles middag med lærer Ane. Det var siste kvelden hennes i Livingstone, og derfor var hun snill nok å spanderte middag på sine herlige elever,hehe:p

Torsdag bestemte jeg og Juliane oss for at det ikke var noe å vits I å dra på jobb før kl 9, siden det regnet så masse. Sosialarbeideren vi dilter etter, kjører nemlig lettmotorsykkel, så det er ikke så lett for ham å komme seg fram når veiene forandres til innsjøer. Og det viste seg at det var få som kom seg på kontoret denne dagen. Da vi kom var det nesten ikke klienter eller folk som jobbet der, men tok oss av ei mor som søkte skolepenger til datteren sin som skulle begynne på universitet. Etter det satt vi egentlig bare å leste pensumrelatert stoff. Følte oss ganske flinke egentlig;) Den ene sosialarbeideren dukket opp etter hvert, men det var nesten ingenting å gjøre pluss at det var en eller annen fyr som hadde kommet, så vi fikk gå halv 13! Til lunsj var vi begge ganske innstilt på subway som vi ennå ikke hadde vært å spist på. Og det var godt skal jeg si dere,hehe. Var også innom superspar som visstnok finnes over hele afrika, hvor jeg kjøpte meg cheerios. Jeg er absolutt ingen frokostblandingperson, men jeg trenger fiber siden brødet deres her er bare luft. Så nå skal jeg bli litt flinkere til å få i meg rett mat Så dro vi hjem hvor jeg egentlig bare ryddet og slappet av. Det ble ikke noe av torsdagsmøtet, men vi hadde vårt eget lille hvor vi diskuterte zanzibar. Turen er visst litt dyrere enn vi hadde tenkt oss, så jeg vet ikke helt hva jeg vil egentlig. Etterpå dro jeg og Veronica å handlet inn litt fellesmat, før det var mat og en telefonsamtale fra mamma,pappa og Kathrine. Så var det senga:)

Fredag etter mye om og men med taxi kom jeg og Juliane oss på jobb. Der var det jo selvfølgelig ingen, men etter hvert dukket noen opp da. Sosialarbeideren vi er med var ikke der, og det eneste vi fikk høre var at han skulle komme. Inne på kontoret fant vi derimot et skriv av han om et møte denne dagen, så vi regnet vel med at han var på det. Selvfølgelig var det mange klienter som skulle snakket med ham. Men sånn egentlig så satt vi egentlig bare på kontoret til klokken var omkring halv 13, da gikk jeg å spurte om vi kunne få ta en tidlig lunsj. Da vi kom tilbake var jeg en smule kvalm etter en sjokoladeshake (holde seg unna is? Neeeida:p) og vi var vel begge supertrøtte. Så vi satt å halvdøste litt, tok en klient også dro vi hjem i 15-tiden. Jeg gikk da rett til sengs og sov en time, noe som var utrolig herlig På kvelden hadde Stine, Juliane og Renate ansvaret for middag, og de hadde invitert oss til en ”kulinarisk helaften”. Middagen var vegetarisk, med gratinerte grønnsaker og nudler. Helt fantastisk faktisk, og vi koste oss masse. Etterpå satt vi å koste oss med adjektivfortelling og musikk før vi dro på Fairmount i 12-tiden. Der ble det litt dansing før det var på tide å dra hjem å finne senga.

Lørdagen sov vel jeg og Carina til i 11-tiden. Følte meg egentlig litt daff, men jeg, Anne Grethe og Carina tok oss en tur på Mr. Price, som er en klesbutikk hvor jeg tror jeg kan si at vi eier alle kjolene fra:p Flere av oss har de samme kjolene også, hehe. Så dro vi alle unntatt Robert og Renate til en village utenfor byen. Der fikk vi sett hvordan folk bor, og det føltes ut som jeg var med i en reklame for Redd Barna eller noe. Ungene spratt rundt, ville leie oss og kranglet rett og slett om å holde oss i handa noen ganger. Det virker så rart at de kan være så lykkelige, til tross for hvordan de har det. Det må jo ligge noe i det at de ikke vet annet, men allikevel virker det rart. Unger hjemme begynner jo å hylgrine hvis de ikke får det de vil ha, selv om de har nok av det fra før…
Vi vandret vel rundt i den villagen i omkring en og en halv time før vi dro hjem igjen. På kvelden dro et par av oss til Rite Pub & Grill og spiste en god middag, før vi dro til Limpo`s(et utested/pub hvor det var bare zambiere) hvor vi fikk noen stygge blikk og egentlig satt der i under en time. De andre dro på Fairmount mens jeg og Cathrine dro hjem og la oss.

I dag våknet jeg i 9-tiden, og ble så glad da jeg så at det var sol! Jeg, Carina, Maren, Cathrine, Juliane,Veronica og Anne Grethe dro til Christmar, luksushotellet vi var på en søndag for lenge siden. Her slappet vi av i solen, badet litt og rett og slett daffet. Siden det har regnet ganske mye i det siste, var dette en helt fantastisk dag å prøve å bli litt brun. Og for dere som tror jeg har blitt brun - så kan jeg glede dere med at jeg nesten ikke har noe farge på kroppen. Men det jobbes altså med saken, og jeg har jo nesten to mnd igjen så;)
Dere må kose dere hjemme i kalde Norge!

Hovedsaklig om Botswana:)

Da er jeg hjemme i Livingstone igjen, etter å ha tilbringt helgen i Kasane, Botswana. Kan vel godt kalle turen en berg- og dalbane av opplevelser av alle slag, selv om det bare var fra fredag til i dag.

Hva som egentlig skjedde i forrige uke har jeg ikke peiling på, annet enn at det var ei uke hvor flere av oss fikk dårlige nyheter hjemmefra. Jeg fikk vite at min oldemor var svært syk på søndag, noe som gjorde meg svært bekymret. På tirsdag fikk jeg beskjeden om at hun hadde sovnet inn, noe som var godt siden hun var syk, men allikevel trist. Det er noe med det å være så langt unna, ikke kan jeg få klem av mamma eller være med i begravelsen. Men heldigvis er det flotte mennesker som jeg har rundt meg, så det går bra.

Jobben har jo vært litt mer innholdsrik også, vi har fått intervjuet de som søker om skolepenger, noe som jeg fant ut at jeg egentlig ikke kan gjøre siden jeg nesten ikke fikk med meg hva de sa. Men med litt smil og beklagelser så gikk det vel greit. Ble en del ”can you spell that?”.
Natt til mandagen var det forresten spøkelser på ferde på Wilma. Akkurat klokka 3 hadde døren til Renate, Juliane og Stine blitt smelt opp, samt døren ved siden av. De hadde jo blitt livredde siden de ikke så noe, og de hadde hørt tasselyder omkring. Det merkelige er at Anne Grethe, Carina(som sover med meg), Maren og Cathrine samt Robert hadde våknet klokka 3! At alle jentene kan ha hørt smellet er jo sannsynlig, men Robert har rom på utsiden av Wilma, og det virker ganske unaturlig at han skulle ha hørt det. Jeg hørte jo selvfølgelig ingenting, for når jeg sover så sover jeg. Det eneste er at jeg drømte at Cathrine satt foran vifta, mens Cathrine drømte at det satt noen fremmed foran hennes vifte:p

Vi skulle egentlig dra til Botswana torsdag etter jobb, men på grunn av at Cathrine ble dårlig og innlagt på sykehus, valgte vi å utsette det til fredag. Vi fant ut etter hvert på torsdagskvelden at Cathrine uansett ikke kom til å være i form til å dra, så vi bestemte at Maren og Renate skulle være igjen med henne mens vi andre skulle dra. Litt over 8 fredags morgen dro vi av gårde i leid minibuss, og ankom vel grensen en time etterpå. Der var det ganske mye folk som sto i kø, men av en eller annen grunn fikk vi gå foran. Fylte ut et ark med info om oss, før vi kom oss på ”ferja”. Ferja var egentlig bare en flåte hvor det var plass til en stor lastebil, og noen folk. Lastebilene som skal fra zambia til botswana og omvendt kan risikere å stå i flere uker før de får komme over, noe jeg er ganske sikker på at europeiske lastebilsjåfører ikke hadde tolerert!
Det er visst snakk om ei bru imellom landene da, siden elva ikke er så bred, men hvem vet hvor lenge det er til det blir noe av. Vi kom oss i alle fall trygt over!
Så var det å fikse noe skyss, og det fikk vi hjelp av av Mr. Blessing, som virkelig var en velsignelse. Han kjørte oss bort til den botswanske visum-stasjonen, hjalp oss med å fylle ut et ark og kjørte oss så til Chobe Safari Lodge. Vi hadde jo booket telt på Chobe Safari Camp, noe han ikke visste hvor var. Så han styrte på, ringte rundt til forskjellige steder og hørte om de hadde en bestilling for 11 pers,

noe ingen hadde. Tilslutt måtte han bare dra for å hente noen andre. Siden alle var sultne (og noen litt gretne) bestemte vi oss for å kjøpe oss lunsj på hotellet. Stedet var jo kjempefint, var firestjerners med beliggenhet rett ved elven. Jeg bestilte meg chicken nuggets, og fikk faktisk nuggets! Var en smule skeptisk siden tidligere erfaring har innebært bein, men dette var faktisk som vanlig nuggets, bare enda bedre:)
En fornøyd Marianne altså.

Noen av oss dro på internettkafe, og når Anne Grethe sjekket mailen lå det en beskjed fra plassen vi hadde bestilt. De hadde nemlig ikke startet opp campen ennå, og hadde prøvd å ringt oss. Det ble vel sendt en sint mail til HostelBookers om dette, og vi håper vi får igjen booking-pengene vi måtte betale. Vi ringte så litt rundt på forskjellige lodger og camp-steder, man fant tilslutt ut at vi kunne bo på Chobe Safari Lodge, siden de også hadde telt der. Så vi ordnet oss med tre telt og et rom(Stine med sin slange-fobi ville absolutt ikke ligge i telt). Siden jeg allerede var blitt offer for Botswana-myggen, fikk jeg lov til å bo med henne (hadde ikke lyst til å utsette meg for enda mer mygg:p)
Så bestilte vi 6-timers safari og en 3-timers båt-tur for omkring 600 kr, noe vi syns var en fin pris.

Kan egentlig ikke si helt hva vi gjorde fredagen, siden det føles ut som den dagen forsvant med en gang. I alle fall gikk hele gjengen minus Robert til sentrum for å spise. Og en ting har vi lært om Botswana, de er ikke så interessert i hvite mennesker som Zambia. Det var nesten ingen taxier, så vi endte opp med å stoppe en minibuss(som virket som en offentlig buss) og fikk han til å kjøre oss. Sentrum kan vel knapt kalles sentrum egentlig. Det var noen butikker her og der, men syns ikke det var noe bra i forhold til hvor mye turisme de har. De hadde spar da, men restauranter var det dårlig med. Selvfølgelig begynte det å regne, og innen vi kom bort til det stedet en fyr sa vi kunne gå til var jeg i elendig humør og bløt.
Men når vi fikk maten ble alt bra igjen, og vi kom oss trygt hjem. Alle takket vel for seg i 9-tiden, og jeg og Stine gikk på rommet vårt. Her hadde vi den luksusen at vi kunne dusje i varmt vann! Det var noe av det herligste jeg har gjort på lenge, spesielt siden jeg var litt kald etter regnværet. Kunne vel egentlig stått der en evighet, men etter hvert måtte jeg skru igjen. Etter å ha lest litt la vi oss til å sove.

Kl 5 dagen etterpå var det opp igjen, nå skulle vi på safari! Var en spent gjeng som møttes i resepsjonen, og vi fikk vår egen bil med Lucky(guiden) som sjåfør. Kjørte så i ti min eller noe før vi kom til selve parken. Rakk vel ikke å kjøre så langt inn før vi møtte de første dyrene. Så en bavian-gjeng som lekte og slåss før Lucky satte opp farten, og vi kjørte for å se etter løver. Ifølge Lucky var det størst sjanse til å se løvene tidlig på morgenen når det ikke er så varmt. Plutselig fikk han inn en beskjed på walkie talkie`en sin(guidene kommuniserer imellom seg slik at de vet hvor dyrene er til hvilken tid.) og vi snudde å kjørte en annen vei. Det var noen som hadde funnet noen løver, og alle satt å knipset som noen gale japanere. Vi fikk streng beskjed om å ikke gjøre noen brå bevegelser, siden løvene ser på bilen som et objekt. Så skjedde det noe bak meg. Veronica hadde visst reist seg for å ta et bilde, noe som gjorde de andre svært nervøse. Etter dette stirret løven bort på oss, og etter et par minutter reiste han seg og kom gående mot oss. Han kom skikkelig nærme bilen også, noe som var litt i drøyeste laget for de bakerst i bilen; Anne Grethe satt og lo av skrekk mens Robert satt helt stille. Løven vandret rett bak bilen og over på den andre siden til ”kjærringa”. Vi kikket litt mer, tok litt mer bilder før vi kjørte videre. Vi så en haug med impala at det sluttet å være spennende ganske fort, men så så vi en del fugler (Zazu fra Løvenes Konge, men kalt Flying Chilli her), buffalo, giraffer og elefanter(disse kom helt nærme bilen, men de har visst veldig dårlig syn så det var visst ikke så farlig). Jeg hadde jo et stort ønske om å se en sebra, men de fantes visst bare et annet sted i parken. Men ikke dårlig å ha sett så mange dyr!

De første tre timene var det for så vidt kaldt. Jeg har vel aldri vært så kald i mitt liv når jeg egentlig skulle vært varm! Det var ganske overskyet, så selv om jeg satt med tights helt ned til anklene og vanlig college-genser var det sinnsykt kaldt! Men det ble bedre etter vi hadde frokosten vår i 9-tiden. Fikk varm te og litt mat. Da vi skulle til å dra ble Veronica dårlig, og kastet opp. Så hun var dårlig resten av tiden, satt egentlig og så svært sløv ut. Heldigvis var det ikke så varmt, for det kan jeg tenke meg ville vært mye verre for henne.
Halvveis på turen ble Veronica dårlig, og hang vel nesten så å si ut av bilen og kastet opp.

Vi var tilbake på lodgen i 12-tiden, og da gikk Veronica å la seg mens vi andre gikk for å spise lunsj. Da vi var ferdig kom hun og sa hun hadde kastet opp igjen, og før jeg egentlig visste hva som skjedde hadde hun og Juliane reist til privatsykehus. Veronica hadde plutselig blitt enda dårligere, og det gikk ikke ann å få kontakt med henne engang! Siden vi regnet med at hun kom til å bli innlagt valgte vi andre å reise på båt-turen. Hadde vel så vidt rukket å komme oss utpå elven før vi fikk melding av Juliane om at de var sendt tilbake på lodgen. Så vi satt å bekymra oss en god del på den båt-turen, men vi fikk også sett krokodille(den lå helt stille på bakken ved elva, og akkurat mens guiden holdt på å snakke om at de kunne ligge slik i mange timer, gled den ned i vannet) og flodhest samt elefanter og en svømmende slange.
Vi var vel tilbake i halv 7-tiden, og da lå Veronica og sov. Hun hadde kastet opp litt mer, men legen hadde ment at det var helt normalt. Vi bestilte to telt og ba om en ekstra madrass på rommet, og etter mye styr bestemte vi at jeg, Juliane og Stine skulle sove på rommet med Veronica mens Anne Grethe, Carina, Benjamin og Robert sov i telt. Guttene gikk å skaffet take away-pizza som ble fortært i teltet til AG og Carina. Så satt vi å daffet litt før vi alle gikk til sengs i 10-tiden. Jeg var heldig å fikk sove i senga mens Juliane og Stine lå på en madrass. De koste seg imidlertid godt med sin egen A1-konsert(A1 var nemlig i Sogndal denne kvelden) før de sovnet.

Halv 9 dagen etter banket det på døra, og da var det ”frokost på senga” servert av Carina, Anne Grethe og Robert. Fikk i oss frokost, pakket og prøvde å få tak i sjåføren som skulle møte oss ved grensa. Alt gikk greit på grensa, og etter å ha ventet i to timer kom minibussen vår som kjørte oss hjem etter en ti-minutters punkteringsstopp.
Pakket egentlig bare ut litt ting før jeg, Carina, Anne Grethe og Cathrine(som følte seg mye bedre enn da vi dro, men som fremdeles ikke har fått i seg så my mat) til Zig Zag hvor jeg sitter i skrivende stund. Dette ble i alle fall en lang blogg, men det kan nå bli ei stund før det skrives noe igjen.
Håper alt står bra til i Norge, og at dere koser dere med snøen og kulden;) Her er det temperaturer på alt fra 20 til 30 grader, så det er litt sært å tenke seg til hvordan det er hjemme.)

Noen bilder fra Botswana:)

Chobe Safari Lodge

atter en søndag

Da har enda en uke gått. Jeg har ikke vært på internett en uke, så det er godt å endelig få sjekket mailen. Problemet er jo at internetten er så utrolig treig, og i dag eier jeg egentlig ikke tålmodighet.

Må fortelle om forrige søndag, da jeg, Anne Grethe, Maren og Cathrine gikk på Rite Pub & Grill for å spise. Maten var jo herlig,(enchiladas!!) og vi koste oss til tross for en litt plagsom unge som sprang fram og tilbake og ropte Muzungu muzungu!(betyr hviting) Vet ikke om jenta var sulten eller hva, men plutselig stakk hun fingreren i min bakte potet! Herregud så sjokka jeg ble, tok tak i fingeren hennes og sa vel ”nei” ganske surt til henne.

Denne uken har jeg jobbet alle dagene, et par av dagene fra 8 – 17. Syns egentlig det er ganske lange dager, men de dagene har vi opplevd en del har gått mye raskere enn de dagene hvor vi bare har sittet på kontoret fra 9 til 13.
I løpet av uken har vi fått observert et intervju mellom en sosialarbeider og klient, besøkt et barnehjem og et hjem for syke som var finansiert av Rotary International, sett det lokale sykehuset hvor vi og SOS-folkene(med Carina og Benjamin) styrte på med å hente et barn som hadde blitt forlatt. Vi har også vært i en rettsak.

På mandagen var det jobb og trening før Ane kom. Hun skal være her et par uker, hjelpe førskolelærerne med oppgaven sin osv.
På tirsdagskvelden var jeg, Carina, Juliane og Anne Grethe på karate. Det var jo en opplevelse i seg selv! For det første var jeg utrolig stiv etter ei treningsøkt på mandagen, og for det andre har jeg ikke balanse for en femmer, så det ble en veldig god treningsøkt. Instruktøren vår hadde svart belte så vi følte oss litt klumsete, men det virket ikke som han brydde seg så hardt om at vi slet,hehe. Etterpå kjørte han oss hjem, og jeg tror aldri jeg har følt meg så trygg i mitt liv:p
Onsdagen var det jobb, og egentlig ikke mer spennende enn at forsvant strømmen flere ganger, så vi bestilte pizza og satt og koste oss med det.
Torsdagen var vi i en ”rettsak”, eller mer et meglingsmøte. Spennende å se hvordan de gjør ting her!

På fredagen var vi på grillfest hos Barbara, en tidligere global knowledge-student som har fått i jobb å hjelpe oss med ting og tang. En herlig dame. Vi koste oss masse, og var spennende å se hvordan hun bodde. Hun bor i en township, som er et fattigområde. Etterpå reiste vi på Fairmount og danset til kl 4 om natten. Syns det er ganske gøy å se på de afrikanske danse, for de shaker jo noe helt sykt. Men tror nok vi imponerte litt og, med vår Soho-moves:p

Lørdagen sov vi til 11, noe som faktisk har gått ann pga av at det ikke er så varmt lengre. Har jo vifte på rommet, så jeg ligger faktisk med laken på meg. Vi ble hentet rundt 12 av Fidelice og Florence og plukket opp Barbara på veien. Så dro vi til et sted hvor vi skulle ta ”a walk on the wild side”. Planen var altså å gå en tur med løvene, men det ble det visst ikke noe av. Fikk tatt litt bilder av de, og så også geopard. Etterpå dro vi til broen mellom Zambia og Zimbabwe, hvor man kan bungi jumpe og forskjellig. Så på at noen hoppet, og så bestemte Stine seg for å hoppe! Først tok hun en slide, som var festet fra den ene siden av elven til den andre. Med den dro hun i fin fart over, i en fin høyde over elva. Var visst kjempefint. Så skulle hun ta en svinge. Så fornøyd før hun gjorde det, tok et skritt utenfor og datt 111 meter rett ned! Herregud, det var helt sykt. Hun trodde sin siste time hadde kommet, og sprang for livet – i luften:p etter å ha ramlet ned ble hun slengt fram og tilbake litt før hun ble tauet inn. Hun var noe forbannet, men gikk videre til siste ting, altså bungi jumpingen. Her bare hoppet hun utenfor, og det så helt fantastisk ut! Jeg har veldig lyst til å gjøre det, men samtidig bør ikke folk som sliter med kne og bein gjøre det, så jeg vet ikke helt. Skal tenke litt på det, en gjeng har allerede bestemt seg for å hoppe en gang i mars. Fikk også et par turer inn i Zimbabwe, siden grensen er midt på brua. Gøy å ha en fot i et land og den andre i et annet land;)
På vei hjem hoppet jeg og Veronica av, og dro for å handle middag til 12 stk. Altså, jeg har noen ganger problemer med å handle for bare meg, så dette var en utfordring.
På kvelden var det grilling og kos, før noen av oss dro ut på Fairmount og danset. Kom vel hjem i 4-tiden eller noe, men jeg og Veronica var oppe til kl 6 og spilte kort.

I dag har jeg altså ikke gjort noe, annet enn å surre med internetten, spist pizza og slappet av. Blir nok tidlig kveld i kveld tenker jeg,hehe. Må nesten bare avslutte nå siden de andre vil hjem, så bilder kommer senere når jeg har tid. Alt er i alle fall bra, jeg jobber fram til torsdag, og da stikker vi til Botswana på safaritur. Kommer hjem igjen på søndag:)
Håper det står bra til hjemme, og at alle har det bra!



Noen bilder:





Halvveis ute på broen er grensen mellom Zambia og Zimbabwe.

Cathrine en "smule" skremt av en løve:p

Det virket som det var litt varmt for løvene, for de bare lå der og så på oss.

oppsummering fra uken som har vært

Da har det vel gått omkring en uke siden jeg blogget sist.
På mandagen startet vi praksisen, og det var godt å begynne selv om det ikke var noe som skjedde. Jeg har jo egentlig en dårlig tålmodighet til vanlig, f.eks om internetten hjemme går litt treigt så blir jeg utrolig irritert. Men her må jeg bare begynne å lære meg med at ting går seint, folk snakker seint og det er bare slik de er. Noen fikk jo ikke starte i praksis engang(litt misforståelser eller noe) og noen havnet på et sted som ikke var beregnet for deres utdanning. Var vel en litt smågretten gjeng som møttes etter jobb kan jeg si. Men i løpet av dagen fikk jeg testet ut Olga`s, en resturant som lover pizza på 10 min – og holder det! I tillegg dro vi også på kino og så Sherlock Holmes. Tydelig en kopi av filmen, og pga ingen teksting var det litt vanskelig å høre hva som ble sagt. Det sto et par vifter på på fullt som gjorde at det ble ganske kaldt. Jeg ble litt redd for å bli syk, så pakket ”genseren” min omkring halsen. Må vel også fortelle om at jeg trodde jeg hadde blitt frastjelt alle pengene min, førerkortet og bankkortet mitt pluss en del andre kort. Jeg hadde egentlig hatt det i lommeboken min, men så fant jeg ut at det var jo ikke så lurt å ha det der. Så jeg la det bare foreløpig ned i sekken, og der hadde det ligget noen dager. Men denne dagen lå det ikke der! Skjønte ingen ting, lette liksom over alt! Til slutt tenkte jeg bare svarte, og tok fram ”elektronikkposen” min for å lade den norske mobilen slik at jeg fikk ringt banken for å få sperret kortet. Men neddi der vettu, der lå jo pengene, kortet og førerkortet! Tror Carina holdt på å dette av senga, jeg måtte jo bare le selv også.

Tirsdag fikk vi være med omkring på noen skoler i Maramba-området, for å skrive inn elever. Veldig interessant å se hvordan skolene deres er. F.eks har vel de fleste skoleuniformer, dette for å minske klasseforskjeller. Syns det er ganske bra,siden det er stor forskjell mellom folk her.
Onsdagen ble mer kjedelig på jobb, vi satt vel der hele dagen uten noe som skjedde egentlig. Fant ut at de vi dilter etter reiste bort på kvelden, så vi gikk til sjefen og spurte om vi kunne få fri torsdag og fredag, og det fikk vi.
Torsdagen gikk til ZigZag og bare slappe av, unntatt at jeg ble fly forbanna over at jeg ikke kom meg inn på nettbanken.
Fredagen slappet vi bare av hjemme på Wilma, før vi på kvelden dro i bursdagsselskap til noen vi ikke kjente:p Robert hadde fått invitasjon fra noen av de andre norske som er her, så vi fikset noe antibac, rett i koppen og et fantasifullt kort. Dro ganske fort bort på West Five og satt der ei stund, hvor jeg satt å slo på en tromme:P Veldig gøy, men ble med første bil hjem, siden jeg var litt trøtt.

I går hadde jeg en av den beste opplevelsen i mitt liv! Vi dro nemlig til Victoria Falls, og herregud så fantastisk det var! Victoria Falls kalles Mosi-oa-Tunya på det lokale språket, og betyr røyken som tordner. Det var David Livingstone som oppkalte fossen etter dronning Victoria. Høyeste fallet er på 108 meter:)
Først gikk vi ned til noe de kaller Boiling Pot, det var ordnet en sti med steiner og sånn. Vandret et godt stykke ned i dalen til vi kom ned ved elven. På vei ned gikk jeg som nr 3, Maren gikk foran meg og foran henne igjen gikk Fidelice(en tidligere global knowledge-student). Plutselig bråstanset de, og ble svært stresset. Jeg skjønte ingenting, men spurte om det var en slange? Neida, det var visst bare en krokodille:p Er litt lei meg for at jeg ikke så den, men ganske glad for at vi var mange som kom trampende og skremte den. Vi kom ned til elven, så opp på broen der man kan hoppe fra, og gikk så opp igjen. Turen opp var ganske tung siden det var varmt, men kom meg nå opp til slutt. Etter litt hamstring av drikke var vi klare til å bli bløte, så vi begynte å rusle langs fossen. Jeg har egentlig ikke ord for hvor vakkert det var, det var bare helt fantastisk! Gikk konstant rundt å smilte og knipset bilder med mitt vanntette kamera ;)
Etterpå dro vi på en litt fancy resturant hvor jeg spiste en herlig salat. Ble gode og mette,hehe.
Resten av dagen slappet vi av før strømmen gikk, så var det dusjing i mørket før vi begynte å grille. Fikk besøk av noen oslofolk og svensker og koste oss. Halv 2 bestemte vi oss for å dra ut en tur, og havnet først på et sted i sentrum før vi tilslutt havnet på Fairmount, det ”hippeste” utestedet i Livingstone. Var vel hjemme i halv 5 tiden, da var beina ganske slitne etter dansing og gåing i Victoria Falls. En herlig dag:)
Idag har jeg bare slappet av, og ikveld skal noen av oss ut å spise iallefall.


Noen bilder fra Victoria Falls:

Broen som man kan hoppe fra! Har utrolig lyst til å gjøre det, men får se:)

En klissbløt meg foran fossen;)

Vått? En stk druknet katt:p

En bavian som tydeligvis var vant til å posere for kameraet!

Gjengen inkludert Barbara og Fidelice:)